hits

Brøytekantenes skjønnhet

"Her kommer vintern, her kommer den kalde fine tida!"

Det er ikke så kaldt her i Tromsø som mange tror, men er du den typen som hater snø, ikke flytt hit. For meg er snø en av de tingene som aldri mister sin barnslige magi, på lik linje med juletrær og 17. mai-tog. Snø er og blir herlig, enda den stadig vekk kan fange meg litt fordi det er betydelig vanskeligere å finne fram med hvit stokk på snøføre. Mulig jeg hadde likt den mindre om jeg måtte måke den sjøl da, det skal innrømmes. Noen fordeler må det være med å bo i studentbolig med vaktmester:)

 

Folk pleier å bli så bekymra for at glattisen skal hindre meg i å finne fram når vinteren nærmer seg. Egentlig er ikke is noe problem, det er bare å være forsiktig eller kjøpe brodder (noe jeg fortsatt ikke har gjort....). Det som virkelig skaper problemer er bomullsteppet som plutselig en morgen har dekka over alt som heter kanter, gjør det nærmest umulig å skille asfalt fra grus fra gress, og atpå til demper gjenklangen fra omgivelsene. Husker en dag i fjor jeg skulle ut med søpla og det var nysnø. Søppelkontaineren kan jeg vanligvis høre hvor står på flere meters avstand, men da måtte jeg ganske tett innpå før jeg fant den. Det gikk da, siden jeg hadde rukket å bli godt kjent.

 

Hittil har jeg vært litt pinglete med å gå alene med hvit stokk om vintern. Jeg har liksom ikke fått så mange gode svar på hvordan det egentlig gjøres, bare at alle syns det er mer eller mindre vanskelig. Det evige slapseføret i Trondheim og elendig brøyting rundt der jeg vokste opp har ikke gjort det bedre. I går gikk jeg for første gang fram og tilbake til skolen her i Tromsø på snøføre. Teit ja, jeg har jo allerede en vinter bak meg her. Forklaringa er ganske enkelt at jeg aldri hadde energien som krevdes i fjor for å prøve. Jeg prøvde en gang i starten, i nysnøen, og feila totalt. Heldigvis hadde jeg gjort en avtale med en medstudent om å kunne ringe han om jeg rota meg bort. Etter det ble det liksom aldri. Ofte er det ikke fysisk, men like gjerne følelsesmessig energi som må være tilstede for sånt som dette. Å være litt sliten er ikke farlig, men hvis man ikke har nok selvtillit og mot den dagen er det verre. Kombinasjonen drittrøtt og lite tro på seg sjøl er drepen for å komme videre.

 

Men når man klarer det, søren meg for et kick! Akkurat nå er det så pene brøytekanter, og jeg kjenner veien så godt at det er fullt mulig viser det seg. Dessuten har jeg fått meg snøtupp til den hvite stokken. Den er ganske stor, litt tyngre, og ser litt dum ut, men den forsvinner ikke inn i alle snøfonnene. Nå kan Nav bli spart for en del taxi-turer, og jeg får flere morgener med en gåtur i den friske ishavslufta.

 

Var forresten på årets første skitur i dag:)

Viktig info

Hei!

Dagene flyr med mye skole....og mye annet. Endelig har jeg fått ferdig en tekst jeg har tenkt på å skrive helt siden i sommer. Det var ikke helt lett, for jeg måtte prøve å bake to store temaer sammen i en artikkel. Jada, ikke lurt rent skriveteknisk, men faglig utbytte og om man trives på skolen henger veldig tett sammen. Jeg håper dere vil lese og dele om dere kjenner noen som kan ha nytte av dette. Lærere osv. Det jeg håper er at teksten skal skape litt mer forståelse for hvordan det er å være synshemmet i skolen, og hvor alvorlig situasjonen er for mange:

 

http://www.kabb.no/KABB-Nytt/evig-provekanin/

Full guffe!

"Hvor har du vært hen?!"

.....har både den ene og den andre spurt meg i det siste. Det lurer kanskje dere på også. Jeg har vært:

I Oslo, i Bodø, i Trondheim, i Nordkjosbotn og på La Palma.

På øvingsrommet, i studentpolitiske møter, på fjelltur og på et par nye orgelkrakker.

I ny mestring, ny musikk og til og med ny jobb! Bare en liten en, men likevel:D

Og til tider totalt utslått i senga på dagtid, det skal innrømmes.

Denne høsten har jeg skaffet meg så mye å gjøre at jeg i praksis nedprioriterer mange ting som ikke må gjøres, som denne bloggen. Beklager, men sånn er det nå.

I fjor høst hadde ikke den timeplanen jeg har nå vært mulig, og selv om en del ting går litt på halvt hold, har jeg også fått et par virkelig gode tilbakemeldinger de siste ukene. Godord fra fagfolk av den typen man kan leve på i dagevis. Forklaringa er enkel, jeg sover godt. I fjor var stressnivået såpass høyt at jeg ikke nødvendigvis gjorde det. Jeg har hele tida hatt det bra her i Tromsø, men nå som jeg sover normalt de fleste nettene, merker jeg den arbeidskapasiteten jeg egentlig har komme fram. Det er veldig gøy.

I dag har jeg sittet og strevd med en artikkel om synshemmedes skolesituasjon. Det blir straks mer komplisert å skrive når man skal leke ekte journalist. Intervjue folk og samle inn fakta, ikke bare skrive rent personlig. Jeg er ikke 100% fornøyd, men det er jeg sjelden. Håpet er at kronikken vil få noen til å våkne. Skal dele når den kommer.

 Det aller beste i høst er at jeg lager musikk igjen. I fjor hadde jeg nærmest komponeringssperre, og lagde nesten bare det som var strengt nødvendig for faget komponering og arrangering. I løpet av sommeren våkna komponisten igjen heldigvis. Jeg må jo lage musikk, noe annet er unaturlig. Jeg har alltid laget musikk. Har fortsatt min første melodi fra da jeg var sju:)

Fram mot jul blir det ikke mindre intenst og ikke mindre gøy. Ingen eksamener, de er til våren, men to spennende spilleoppdrag pluss diverse innleveringer og et parOslo-turer. Kanskje jeg til og med rekker å oppdatere dere litt mellom slagene.

Hjelp! Jeg blir voksen

Hvis noen hadde spurt meg, da jeg var åtte, om jeg ville bli voksen eller være åtte for alltid, hadde jeg sikkert svart det siste. Det kan i hvertfall godt være. Jeg var et virkelig patriotisk barn som lekte til jeg var tolv, og var fullstendig klar over at jeg ville miste noe. Vi hadde til og med noe vi kalte barnas hemmelighet. Den går som følger: Barn er egentlig smartere enn voksne. Det geniale med denne hemmeligheten er at de fleste voksne ikke tror, eller ikke vil tro på den, og dermed forblir det barnas hemmelighet.

I tenårene gikk jeg ikke rundt og venta utålmodig. Tvert imot, jeg nøt hvert eneste år til fulle, og det gjør jeg ennå. Men jeg merka hvordan voksenverdenen kom stadig nærmere.

Det første sjokket kom da jeg var ni og hørte de voksne snakke om hvordan de snørte føttene på jentene i Kina før i tida. Jeg husker helt tydelig at jeg nesten begynte å gråte, og de snakket helt rolig om dette. Jeg visste ikke at folk kunne være så grusomme. Senere fikk jeg høre om mer grusomhet, og etterhvert, etter ei god stund, forsto jeg at ingen grusomhet i noen roman slår virkeligheten. I 17-årsalderen hadde jeg en periode der jeg følte meg kald og var redd for at jeg skulle bli voksen på den måten at jeg ville bli ufølsom. Det har heldigvis ikke skjedd, og jeg håper det aldri vil skje.

Det er rart med det, man kan tro at man veit hvem man er helt til man flytter hjemmefra og plutselig forstår alle de tingene som ikke var mulig å lære hjemme hos foreldrene. I løpet av ett år på folkehøgskole ble jeg mye eldre enn i løpet av hele videregående.

Jeg vil fortsatt ikke bli voksen jeg, men må vel omsider innse at jeg er det. Jeg drikker kaffe, ikke hver dag men, i år feira jeg ikke bursdagen min, og hvis jeg er sint kan jeg ikke bare være det lenger. Enten er det litt min feil, eller så er det lite konstruktivt å vise sinne i den situasjonen. Jeg ville ikke bli voksen, det hørtes kjipt ut. Det virka ikke som de voksne hadde det så bra, og de fleste av dem levde ikke skikkelig.

Heldigvis er det ikke så kjipt som jeg trodde. Fryktelig komplisert av og til, men for en frihet! Jeg skaper livet mitt. Dessuten har fokuset på andre mennesker økt veldig. Heldigvis er jeg like levende som før, og folk hører på det jeg har å si. Husker godt de frustrerende årene på videregående da man blir behandla som mye dummere enn man er bare fordi man snakker uten livserfaring og ikke er myndig ennå. Straks man vipper tjue øker nivået av respekt masse.

Jeg gjør alt jeg kan for å ta vare på minnene fra da jeg var liten og da jeg var litt større. Ikke først å fremst minnene om det som skjedde, men om hvordan jeg tenkte og følte. Det er ingenting som er verre enn voksne som fullstendig glemmer hvordan det er å være et barn.

Så får man være voksen da, men ikke hele tida. De som var med til La Palma, Kanari-Øyene forrige uke vil kunne bekrefte at voksne ikke alltid er så voksne. Her har dere et par bilder. På det ene står jeg oppå en greie på kanten av et vulkankrater. På det andre kjenner jeg på en bananklase på en bananpalme. Hotellet vårt lå midt i en bananplantasje, og jeg har alltid elsket bananer!

Det var flere enn meg som syntes det var gøy å få kjenne på en hel bananklase, de er jo kjempestore. Den barnlige nysgjerrigheten er på ingen måte død, heldigvis. Heller ikke trangen til å arrangere bursdager eller leke. Jeg savner unger hvis jeg ikke møter noen på ei stund, og får jeg sjansen hopper jeg gjerne på trampoline. Bursdag skal det nok også bli igjen, det var bare så tett oppi en konsert sist.

Om frykt og mot

KABB's skriveprosjekt "Synlig stemmer" er i gang igjen. I august skrev jeg en tekst om synlighet som jeg tror jeg ikke har fått delt her, men den er på Kabb.no. I dag ble neste tekst publisert, og den handler om frykt. Ganske personlig, og forhåpentligvis litt artig og tankevekkende:

http://www.kabb.no/KABB-Nytt/fryktelig-spennende/

 

Å være flyktning og synshemmet

Hei!

I det siste har jeg hatt så mye å gjøre at jeg ikke har rukket å skrive i min egen dagbok en gang, og i hvertfall ikke her. Men dere skal få noe skikkelig spennende å lese likevel! I dette innlegget vil jeg overlate ordet til Raneem Tartusy. Hun kom til Tromsø med familien fra Damaskus i Syria for mindre enn to år siden. Vi har blitt gode venner i løpet av det siste året, og hele familien betyr veldig mye for meg. Denne teksten har hun skrevet på norsk med bare bittelitt retting fra meg.

 

Har dere oplevd å bo i land som har stor forskjell fra deres hjemmland? Forskjellig språk, vær, kultur, tradisjoner, og nesten alt. Mange mennesker tenker at det er veldig vanskelig, men de som har en drøm eller en plan tenker på en annen måte. Flere mennesker spurte meg om hvordan livet er i Norge for synshemmede som er invandrere, og jeg synes at det er ikke enkelt å bo i et nytt land, særlig hvis du ikke kan snakke språket og du kjenner ingen der, men i hele verden er mennesker nysgjerrig på å vite hvordan befolkningen bor i andre land, så det er bra at livet gir oss muligheten til å prøve nye ting. Hver person leter etter noe som han er interessert i.  Når det gjelder meg selv liker jeg å lære om blindes situasjon i andre land, og særlig før jeg kom til Norge, tenkte jeg på hva synshemmede gjør i Norge. Hvordan studerer de og hva er blindes rettigheter der? Jeg tenkte også på om jeg ville finne venner siden jeg er en flyktning, og jeg kjenner ingen.
 Gjennom min erfaring ser jeg at synshemmede som er invandrere har et godt liv her, fordi de kan studere det de ønsker og gå til forskjellige aktiviteter, og de kan få hjelpemidler for å bli mer selvstendig. Og det viktigste synes jeg er at de kan organisere seg i blindeforbundet for å bli kjent med blinde venner. Jeg tror at synshemmede invandrere har muligheten til å bli kjent med nordmenn lettere enn andre personer, så synshemmede er bedre stilt enn de andre i det sosiale livet.

 Vanskeligheter i Norge for synshemmede:

 Det finnes noen ting som er vanskelig her, og særlig at synshemmede invandrere ikke kan vite om alle rettigheter. Studering er heller ikke så lett i Norge, fordi i de fleste land studerer blinde mennesker på blindeskole, men i Norge studerer synshemmede på vanlig skole, så det blir en rar og tung ting for innvandrere, på grunn av at de ikke er vant med det fra før.
 Været i Norge er et problem for blinde, særlig i mobilitet. De fleste av innvandrerne er ikke vant til å gå når det er snø og glatt.

 Jeg synes at synshemmede i Norge bor bedre enn andre personer i verden, fordi jeg har snakket med mange mennesker fra forskjellige land, og jeg finner at vi bor i en god situasjon her.

 

 

Å være eller ikke være miljøsvin

Heisann!

Jeg stemte verken på Arbeiderpartiet eller høyre forrige uke, miljø betyr for mye for meg. Det betyr ikke at jeg er noe forbilde selv. Om jeg er et miljøsvin er veldig enkelt å svare på. Ja, så klart. Jeg er ganske enkelt en nordmann med vanlig norsk forbruk som elsker å reise. Når jeg i tillegg har valgt å bo i Tromsø der man i praksis må fly om man skal komme seg noe særlig avgårde, vel...

Så hva skal man gjøre, bare gi opp? Jeg er jo bare en vanlig ingen, en forsvinnende liten forskjell uansett. Jeg kan ikke tenke sånn, hvis alle gjør det klarer vi ikke å redde eller forbedre noe som helst. Skal jeg slutte å fly, bli vegetarianer og kjøpe klærne mine på Fretex? Det skjer jo bare ikke.Det tar et helt døgn å reise på bakken for å komme til familien i Trondheim, jeg er en for dårlig kokk til å leve vegetarisk, og å bla gjennom alt på Fretex etter brukbare ting er ikke det jeg vil bruke masse assistenttid på.

Mange vil sikkert unne meg å drite litt i det og være litt sløv. Jeg er tross alt blind, har nok utfordringer som det er. Vel, dem om det. Jeg må prøve å være pragmatisk og finne en slags balanse. Nå er den omtrent sånn:

Kostholdet mitt er ikke noe å rope opp om, men i fastetida i år testa jeg ut å være kjøttfri et par måneder. Etter det har jeg spist litt mindre kjøtt tror jeg, og nå vurderer jeg vegetaralternativene på lik linje med andre ting på kafeer og restauranter. Før hoppa jeg liksom over dem. Fisk er noe jeg savner om jeg ikke spiser det på ei uke, så findusgreier går det mye av, og om kjøtt blir litt mer stasmat gjør ikke det noe. Dessuten er assistenten min rågod med vegetarmat, så kanskje jeg kan plukke opp endel tips.

Når det gjelder reising vil jeg fortsette med det, men prøver å ha som regel at jeg skal ta tog eller buss når det ikke er grunn til å fly. Grunnen trenger ikke å være enorm. Hvis jeg ikke har tid, toget koster mye mer enn flyet eller det blir stress med ledsagertjenester og sånt tar jeg fly, men ikke fly bare for å fly Det er som kjent dårlig med tog nord for Bodø, men nå sitter jeg på toget fra Oslo til Trondheim. I dag var det til og med billigst. Man må selvsagt ha nok å gjøre, podkaster, middag i kafé-vogna (hehe, den ble visst med kjøtt), E-postlesing, drømme seg bort, Jo Nesbø-lydbok... Med strøm til å lade ting kan man gjøre alt som ikke krever et stabilt nett. Det beste er at man får tid til å roe ned hjernen og be og tenke.

Vi må også ha litt framdrift. Mine små miljømål er nå å bli bedre til å beregne i kjøleskapet så jeg kaster minimalt med mat, og å bli flinkere med søpla. Da jeg flytta inn på hybelen i Tromsø i fjor var det kun restavfall et par måneder. Hadde ikke overskudd til noe mer avansert med alt det nye å sette seg inn i. Nå er det veldig mye bedre, men matavfallet må jeg få system på, og altfor mange ting går i restavfallet som ikke trenger å være der.

Det må være overkommelig, ikke sant. Finn deg noe du faktisk kan få til, og gjerne noe som føles bra på flere vis. Om jeg tar bussen istedenfor å bruke en TT-tur med taxi føler jeg meg både miljøvennlig og selvstendig.

Å være eller ikke være miljøsvin

Heisann!

Jeg stemte verken på Arbeiderpartiet eller høyre forrige uke, miljø betyr for mye for meg. Det betyr ikke at jeg er noe forbilde selv. Om jeg er et miljøsvin er veldig enkelt å svare på. Ja, så klart. Jeg er ganske enkelt en nordmann med vanlig norsk forbruk som elsker å reise. Når jeg i tillegg har valgt å bo i Tromsø der man i praksis må fly om man skal komme seg noe særlig avgårde, vel...

Så hva skal man gjøre, bare gi opp? Jeg er jo bare en vanlig ingen, en forsvinnende liten forskjell uansett. Jeg kan ikke tenke sånn, hvis alle gjør det klarer vi ikke å redde eller forbedre noe som helst. Skal jeg slutte å fly, bli vegetarianer og kjøpe klærne mine på Fretex? Det skjer jo bare ikke.Det tar et helt døgn å reise på bakken for å komme til familien i Trondheim, jeg er en for dårlig kokk til å leve vegetarisk, og å bla gjennom alt på Fretex etter brukbare ting er ikke det jeg vil bruke masse assistenttid på.

Mange vil sikkert unne meg å drite litt i det og være litt sløv. Jeg er tross alt blind, har nok utfordringer som det er. Vel, dem om det. Jeg må prøve å være pragmatisk og finne en slags balanse. Nå er den omtrent sånn:

Kostholdet mitt er ikke noe å rope opp om, men i fastetida i år testa jeg ut å være kjøttfri et par måneder. Etter det har jeg spist litt mindre kjøtt tror jeg, og nå vurderer jeg vegetaralternativene på lik linje med andre ting på kafeer og restauranter. Før hoppa jeg liksom over dem. Fisk er noe jeg savner om jeg ikke spiser det på ei uke, så findusgreier går det mye av, og om kjøtt blir litt mer stasmat gjør ikke det noe. Dessuten er assistenten min rågod med vegetarmat, så kanskje jeg kan plukke opp endel tips.

Når det gjelder reising vil jeg fortsette med det, men prøver å ha som regel at jeg skal ta tog eller buss når det ikke er grunn til å fly. Grunnen trenger ikke å være enorm. Hvis jeg ikke har tid, toget koster mye mer enn flyet eller det blir stress med ledsagertjenester og sånt tar jeg fly, men ikke fly bare for å fly Det er som kjent dårlig med tog nord for Bodø, men nå sitter jeg på toget fra Oslo til Trondheim. I dag var det til og med billigst. Man må selvsagt ha nok å gjøre, podkaster, middag i kafé-vogna (hehe, den ble visst med kjøtt), E-postlesing, drømme seg bort, Jo Nesbø-lydbok... Med strøm til å lade ting kan man gjøre alt som ikke krever et stabilt nett. Det beste er at man får tid til å roe ned hjernen og be og tenke.

Vi må også ha litt framdrift. Mine små miljømål er nå å bli bedre til å beregne i kjøleskapet så jeg kaster minimalt med mat, og å bli flinkere med søpla. Da jeg flytta inn på hybelen i Tromsø i fjor var det kun restavfall et par måneder. Hadde ikke overskudd til noe mer avansert med alt det nye å sette seg inn i. Nå er det veldig mye bedre, men matavfallet må jeg få system på, og altfor mange ting går i restavfallet som ikke trenger å være der.

Det må være overkommelig, ikke sant. Finn deg noe du faktisk kan få til, og gjerne noe som føles bra på flere vis. Om jeg tar bussen istedenfor å bruke en TT-tur med taxi føler jeg meg både miljøvennlig og selvstendig.

Fra kommode til politikk

Hei alle sammen! Da jeg begynte med denne bloggen visste jeg at det kanskje ikke var så mange som ville lese den. Ofte uten bilder, og uten noen strategi å snakke om for å nå masse folk. Likevel ser det ut som dere har blitt en del og det syns jeg er veldig gøy. Hvis det er noe dere gjerne vil jeg skal skrive om så er det bare å ta kontakt!

 

I dag har jeg vært på Jekta som er det store kjøpesenteret i Tromsø med assistenten min. Vi har kjøpt kommode, jeg føler meg voksen, har aldri kjøpt en kommode før. Men viktigere er at vi har stemt. For en som befinner seg i sentrum et sted er det like vanskelig hver gang. Jeg endte opp med å stemme på politikk selv om partiet støtter regjeringa jeg helst ikke vil ha. Det føltes ikke helt rett samme hva jeg gjorde. Tilrettelegginga i valglokalet var heldigvis bra.

Vi hadde en veldig fin lunsjpause først med litt siste-liten-lesing av partiprogrammer. Den siste uka har det meste blitt i siste liten eller ikke i det hele tatt. Har vært forkjøla og burde egentlig vært hjemme fra skolen litt, men ville jo helst ikke innrømme det. I helga hadde vi oppstartseminar med Studentparlamentet, og da går det jo ikke an å være sjuk. Det var intenst og veldig spennende. Siden jeg er representanten for Kunstfaglig Fakultet har jeg en ganske uavhengig posisjon, og det trives jeg godt med. Dette er tydeligvis et sted der man kan lære om politiske prossesser uten å være medlem av et parti. Studentpolitikk er også politikk, og dessuten er mange av folka der engasjert i partipolitikk.

Ellers blir det en hel del reising frammover. Jeg skal en kjapp tur til Bodø i starten av neste uke, så til Oslo neste helg og videre til Trondheim for et veldig spennende spilleoppdrag. Forteller mer om det seinere. Innimellom er det fag, kanskje en fjelltur og litt rolig tid for å bli kvitt forkjølelsen. Når det gjelder skriving så har dere siste tekst fra Synlige Stemmer-prosjektet her:

http://www.kabb.no/KABB-Nytt/a-vaere-interessant-tilfelle/

Jeg fortsetter med dette skriveprosjektet fram til mars. Temaet er fortsatt ting rundt det å være synshemma, men jeg tror det er mer å si. Jeg tror ikke det blir kjedelig ennå. Har fortsatt flere ideer som ligger og godgjør seg:)

Igjen, tusen takk for at dere leser, det setter jeg stor pris på!

Ha en herlig kveld:)

Litt valgprat

Hei folkens, håper absolutt alle som leser denne bloggen skal bruke stemmeretten!

 

Selvfølgelig skal jeg det, men det er aldri lett å lande helt på parti. Flere ganger opp gjennom ungdomstida har jeg vurdert å melde meg inn i et av ungdomspartiene, men klarte ikke å lande der heller. Så jeg trøster meg med at min stemme uansett vil dra ting i retning av hva jeg mener, for man veit jo definitivt hvem man ikke vil stemme på, ikke sant. Og så kan jeg drive med interessepolitikk uten å være bundet til noen partiorganisasjon. I flere år har jeg vært aktiv i Norges Blindeforbunds ungdom, NBfU, og i år har jeg fått muligheten til å bli med i studentparlamentet på UIT. Det siste har oppstartseminar for høsten til helga, og jeg gleder meg veldig!

 

Jeg skal overhode ikke skryte på meg å følge godt med før valget. Må nok bare være ærlig å si at jeg ikke har lest noe særlig ennå. Nå akkurat satt jeg og leste medlemsbladet til Blindeforbundet, Synspunkt, og der har de spurt ut alle partilederne. De spurte om mye forskjellig, men hovedtanken jeg sitter igjen med etter å ha lest er dette:

 

Som de fleste i Norge veit heller ikke toppolitikerne særlig mye om synshemmede.

 

Ja, sånn er det, og det er ikke bra. Det er kanskje ikke så rart heller, tenkte jeg først, for vi er ei lita gruppe. Men det er en sannhet med modifikasjoner. Unge synshemmede er sjeldne, men godt voksne med synshemming er det faktisk en hel del av, og tar man med andre funksjonshemmede blir tallet fort veldig stort. Hvorfor er kunnskapene fortsatt så små?

 

Vel, vi får bare gjøre vårt beste for å rette på problemet. Det kan være fryktlig slitsomt å være konstant tilgjengelig for å svare på spørsmål, men jeg håper folk orker noen dager i hvertfall. En av mine venninner fikk nylig beskjed av rådgiveren på skolen om at det å studere data var umulig siden hun er blind. En annen synshemma venn av meg som jobber med data i NRK ble både sint og oppgitt da han fikk høre om dette. Data er jo nettopp en av de tingene mange synshemmede gjør karriære med. Det er bare et av utallige eksempler på hvordan den generelle uvitenheten gjør skolehverdagen til en kamp for mange nå om dagen. Jeg pleier å si: Gå ut ifra at jeg kan, så skal jeg heller gi beskjed om det er stress.

 

Forteller jeg deg ting du ikke visste nå? Bra! Hvis du ikke trodde vi kunne bruke data inntil du leste dette her så ikke ha dårlig samvittighet. Det man ikke veit veit man jo ikke før noen sier fra. Ja, denne bloggen ble starta delvis på grunn av dette, å spre litt kunnskap.

 

Snart er det valg, og for all del, det handler om veldig mye mer enn synshemmedes situasjon, men alle de andre sakene kan andre mye mer om enn meg. Det beste jeg kan gjøre nå slik jeg ser det, er å fortelle om dette som jeg veit mye om. Det blir mer skriving utover høsten, og neste artikkel utenfor bloggen skal nok handle om skolepolitikk. Der smuldrer kunnskapen så stadig flere byggverk vakler og snart raser om vi ikke gjør noe.

 

Partilederne som ble intervjua av Blindeforbundet var forresten positive, alle sammen. Flere av dem sa også at de ville lytte til fagfolks evalueringer før de tar endelige avgjørelser.

Jeg er på radioen i morra kl. 10:00

Heisann!

I morra kl. 10:00 får jeg være med direkte i Ekko på NRK for å snakke om mørketid, søvnproblemer og synshemming. En av forskerne fra Abels Tårn, Per Brodal, skal også være med. Jeg tror det blir både interessant og humoristisk.  Jeg har også krevet om temaet her på bloggen i fjor vinter:

http://kobberalv.blogg.no/1476796814_mrketid_so_what.html

Da er vi i gang!

Heisann!

Da er andre studieår i gang. På Konsen er fadderuka sånn at alle blir slengt sammen i samspill, øver fort og gælig i fire dager, og har utendørskonsert midt i byen på lørdag. Jeg fikk dessverre ikke vært med i fjor. Det var håpløst å få planlagt med noter og sånt i god nok tid, jeg kan ikke øve inn ting på fire dager. Ikke ennå i hvertfall. Men i år ble det. Vi tok med et orgelpositiv, et miniorgel, og en av trompetistene i klassen ble med på et variasjonsstykke av Händel. Noe av det mest utfordrende med å spille utenat slik jeg må, er å holde hodet på plass hele tida. Hjernen vandra avgårde en gang, men jeg klarte heldigvis å improvisere meg tilbake og ikke ødelegge for trompetisten. Tipper halvparten av publikum ikke merka det en gang.

 

Den første uka besto av øving til konserten og å bli kjent med førsteklassingene og få x antall klemmer av folk etter sommern. Det er fint å være tilbake. I dag skal jeg ha årets første orgeltime og planlegge repertoar for dette semesteret. Høsten ser utrolig spennende ut, og det gjelder både orgelrepertoaret og alt annet. Vi skal blant annet ha dirigering og rytmisk piano i år. Det siste vil si pianotimer med jazz, pop, rock osv. Med akkorder, ikke så mye noter. Det er noe jeg virkelig trenger å lære mer av siden jeg stort sett har hatt klassiske piano- og orgeltimer.

 

Noe av det beste akkurat nå er at min musikalske kreativitet har våkna igjen i løpet av sommeren. Jeg skrev omtrent ikke ny musikk hele forrige skoleår, men nå skjer det noe. 

Poetisk oppsummering

Da jeg fikk vite at jeg hadde fått studieplass i Tromsø var jeg så glad at tårene rant. Siden det ikke er noe særlig konkurranse på orgel var jeg også litt spent. De tar jo ikke inn folk som er helt håpløse men...

For å få ut følelsen skrev jeg:

Frykten for

at kurset

setter kurs

mot konkurs.

At orgelkrakken krakker

og pipene

bare piper.

At jeg har

en hel skuff

skuffelser

å dele ut.

I løpet av det siste året har jeg fått så mye at det flommer helt over. I slutten av april, full av informasjon og inspirasjon etter orgelfestival i Bodø, skrev jeg:

Lille ville organist.

Ikke enspora nok.

Lille dumme snurrebass.

Mangler bare gitar og bass.

Piper roper

Mens jeg soper

Flere typer

Toner med.

Hva hun spiller har de alle

Ulike tanker om.

Piper ber om

Full oppmerksomhet.

Spørsmål danser

Aldri stanser

Snurrer inn og ut

Av nye balanser.

Gi meg rett,

Jeg vil være

Jeg vil bli

Både ny og gammel

Både forsiktig og skrammel.

Ingen toner vil jeg miste

Alt har innhold nesten.

Jeg vil skjønne skjønnheten

I et sirkustelt

I et salsafelt

I en helt ny tone

Som mangler på pianoet.

Hvor skal jeg fortsette?

Hvordan skal jeg sette sjakkbrikkene?

Hva må jeg slette?

Må jeg det?

I dag klør fingrene

I morgen klør føttene

Og så klør hele kroppen.

Ut må alt

Syngende eller smalt.

Ut i lufta

Duften av noe skralt

Noe normalt.

I vinden her

Finnes nye klirrende tanker.

Banker på og vil ut.

Sprut!

Boblende føtter så pipene bulker seg.

Svingende klanger uten styring.

Stirring på noe usett.

Klin sammen smaken av store hagl.

Smør ut lydene i tynne lag,

Og klæsj dem sammen til helt nye typer pizza!

I går kveld skrev jeg et dikt, men bestemte meg for å ta vekk mesteparten og bare beholde hovedpoenget:

I hjertekammeret

klinger du

min kammertone.

Ut på hjemtur

God morgen!

Åh, jeg bare elsker når dette skjer. Når jeg våkner ti minutter før alarmen og er så full av energi at jeg kunne hoppa rett i en politisk diskusjon.

I dag legger jeg ut på hjemturen. Den blir fin, for i stedet for å bare fly herfra tar jeg en runde via Oslo og Elverum. Skal besøke venner hele veien. Så blir det et par uker i Trondheim før turen går nordover igjen.

De to ukene her i Hardanger har vært helt herlige til tross for lite sommervær. Men nå kommer det. Ha en fin dag der dere er! Jeg stikker å bader i fjorden😆

Vestlandsferie

Etter det første fantastiske, inspirerende og utfordrende studieåret i Tromsø hadde jeg behov for en skikkelig ferie. Jeg nyter hvert sekund av denne lange sommern. Jeg har vært uvanlig mye hjemme i Trondheim, og nå har jeg slått meg ned hos familien i Hardanger. Denne fredelige bygda der pappa vokste opp er det stedet i verden jeg slapper aller best av. Her er landskapet for meg gjennomsyret av barndomsminner, feriefølelse og trygghet.

Noe av det beste å gjøre her er å gå tur. Derfor dro besta, tante, min åtte år gamle kusine og jeg opp imot Hardangervidda og leide oss ei hytte. Vi sov der to netter tidligere denne uka, og alle bildene er tatt der oppe. Som dere ser måtte jeg plukke med litt myrull, og kusina mi er allerede en dreven ledsager.

Det var litt snø igjen et par steder, men mest lyng, nistemat, juniorgrandprix-sanger og små, pipende fugler. På fjelltur kan man godt finne på ørten tullete værs på Napoleon med sin hær mens man går. Bakgrunnen er uansett stillhet. Den stillheten vi byfolk ikke skjønner hvor mye vi har savna før vi er tilbake i den.

Til slutt måtte vi kikke på Sysendammen, en av Norges største vannmagasiner. Det er en hel tur i seg selv å gå over steinfyllinga som holder alt vannet på plass.

Hagen

Det er lenge siden jeg har skrevet her nå, og det har skjedd nok til mange blogginnlegg. Siste eksamen var allerede 22. mai, så jeg har hatt ferie ei stund. Har reist og vært på leir og fått med meg noen eventyrlige sommerdager i Tromsø. På tirsdag dro jeg hjem til familien i Trondheim.

 

Denne sommeren blir noe for seg selv. Jeg er den typen som pleier å fyke rundt om somrene, men denne sommeren skal jeg ikke det. Ikke i nærheten av hva jeg pleier i alle fall. Jeg vil ha tid til å tenke. Første skritt er å si hadet til huset. Dette huset som er barndomshjemmet, ikke bare for meg og søsknene mine, men for mamma også. Det røde huset som skal rives i sommer. Tomta er så stor at de skal bygge tre-fire nye hus, og foreldrene mine flytter til andre sida av byen, til en nybygd leilighet. Jeg kunne skrevet mye om alt som har vært inni dette huset, men mye av det er allerede borte. Det er for mye klang i stua. Klart jeg vil savne huset. Det blir færre og færre av de husene jeg har sett. Der jeg kan se for meg fargene på gulv og vegger. Det er likevel ikke det viktigste, for det er hagen.

 

Hagen vår er en hel liten verden. Det er ikke mange som har noe sånt så sentralt i Trondheim. I kveld tok jeg på meg ei T-skjorte og en jeans det ikke var så farlig med, og gikk en mimrerunde. Jeg skal nok bruke litt tid på det i morra også. Jeg vil ha med meg hagen min. Det er årevis siden den var velstelt. Mamma liker hagearbeid og er flink med det, men denne hagen er så mye.

 

Barbeint. Mose i plenen skal man jo ikke ha, men jeg kan ikke annet enn å like det. Barbeint, og finne trærne, og stikke nesa nedi moseplenen. Ja, da må man legge seg på magen, og det ser sikkert ganske merkelig ut. Å gå rundt huset og finne valmuer med pusete, runde knopper, og ripsbuskene med umodne rips, og enda mer deilig moseplen.

 

Jeg husker da jeg og broren min var små, og vi gikk på blomsterjakt for å se hvor mange forskjellige vi kunne finne. Han måtte lete da, for jeg så ikke noe lenger, men han ble fort en dreven ledsager. En gang datt han utfor skråninga og stupte kråke nedover. Jeg ble forskrekket, men han lå nedi der og lo, og hadde ikke slått seg i det hele tatt. Jeg finner ikke alle blomstene nå, men fant i hvertfall den pusete sankhansblomsten og masse hundekjeks.

 

Hagen er ikke bare hage, men en hel liten skog som strekker seg ned til veien. Gjennom skogen går en sikksakksti som er den korteste veien til bussen. Når man går barbeint og det er sommer, går moseplenen over i fuktig jord, og hundekjeksen vokser brysthøyt de første meterne. Så veit jeg at det hulet vi kalte Grevlinghula er til venstre. Der henta vi sand til sandkassa. Det bodde nok ingen grevling akkurat der, men at det er grevling her veit vi. Vi har sett dem flere ganger. En gang spiste en grevling kaninen til en av guttene i klassen min. Reven tok marsvinene våre en gang også. Ellers er det stort sett fugler, og jeg elsker lyden av dem.

 

Når man går nedover stien i miniskogen vår, er man i en merkelig miks av fuglesang og trafikksus. Det er en skikkelig skog med allslags blomster og strå, mosegrodde trær og unge, friske trær. Av og til må man slippe taket i frykten for hvordan man tar seg ut, i hvertfall om man vil oppleve en skog skikkelig uten å se den.

 

Å ta i alle plantene og kvistene og putte nesa nedi bakken. Jorda lukter ulikt, noen steder friskt, noen steder skarpt, og noen steder så parfymert at den må være full av nettopp avblomstrede blomster. Å lytte så man hører ikke bare de tydeligste fuglene, men også innsektene. Å kjenne hvor mye fuktighet skogen tar vare på. En liten frykt for brennenesler er det alltids, men jeg var heldig. Dessuten har også de sin egen lukt. Alt har det om man bare sjekker. Jeg fant ikke surbladene vi spiste da vi var små, men det er mange ting det går an å bite i uten at det gjør noe. Ikke hundekjeks da, de er visst litt giftige, men lønnebladene smaker ganske søtt.

 

Når man plutselig tar i en avblomstret løvetann, kjenner man hvordan frøfjonene flyr avgårde mellom fingrene.

 

Så, det beste til slutt. Jeg gikk bort til blodbøken, mitt elskede klatretre som i seinere år har hatt ei hytte i toppen. Det treet har vært der alltid, og det har klart seg, enda de hogde det halvveis ned slik at det ble en flat sitteplass der det var hogd av. Treet vokste videre, og såret hadde en periode med masse sopp før det ble et hull med tørr, død ved. Nå er det under golvet på hytta, og treet gror videre rundt og opp. Blodbøken har nærmest mørkerøde eller rødbrune blader, og nå prøver mamma å få med seg en stikling av den dit vi flytter. Det er ikke lett, for det sprer seg ikke så godt, og plenklipperen har vel drept det meste av spirer. Uansett vil jeg aldri glemme det treet. Jeg blir roligere bare jeg kommer meg opp på den første greina.

 

Tenk at jeg har vokst opp med så mye natur midt i byen. Med hjemmehugget juletre flere ganger, nok plen til både trampoline og marsvin, og flere fugler enn noen kan telle.

Litt annerledes eksamen

Hvis dere syns det er litt stille her om dagen, er forklaringa ganske enkel: Som alle andre litt gærne studenter prøver jeg å hale i land ting til eksamen. Det fins folk som har stålkontroll og kan kose seg i mai, jeg er dessverre ikke så heldig. Springer rundt og er uvanlig distré, i siste liten med alt, og nå også forkjøla.

En eksamen ferdig, to igjen, eller egentlig tre eller fire. Spørs hvordan man teller. På Musikkonservatoriet har vi nemlig ganske mange morsomme former for eksamen.

På mandag er det musikkhistorie og analyse. Forsåvidt en vanlig skriveeksamen, men vi må for all del ikke glemme headset. Vi må jo kunne høre på musikken som skal analyseres. På tirsdag er det en bitteliten, søt pianoeksamen. Den varer i fem minutter, og planen er å spille et Mozart-stykke. På fredag er fristen for mappeinnleveringa i komponering og arrangering. Oppi der skal det være forbedrede versjoner av ting vi har lagd tidligere i år med refleksjonsnotater og lydopptak. Om jeg får levert dette blir imidlertid spennende å se ettersom jeg klarte å gå glipp av forrige frist i faget med sju timer. Hva er greia med at alle fristene er på hvert sitt klokkeslett, ikke bare ulik dato? Vel, sånn går det når man har gjort så mye at det bare er 85% igjen av hjernen i mai.

I går tvang jeg de 85% til å jobbe så hardt som overhodet mulig på den 20 minutter lange konserten som var orgeleksamen. Alle hovedinstrumenteksamener er konserter, åpne for alle og helt gratis. Enda min var kl. 10:00 i går, kom det faktisk flere og hørte på. Det er bra med litt publikum. Da er det lettere å ikke tenke på at en av dem er en sensor som sitter og vurderer alt man gjør, fra spilleteknikk til kontakten med publikum.

Heldigvis gikk det bra i går, og jeg er godt fornøyd med karakteren. Er redd publikum fikk seg et lite sjokk da jeg kom borti "full guffe-knappen" midt inni et av de roligste og vakreste stykkene. De trakk meg ikke noe for det tror jeg. Saken er at det orgelet har tuttiknappen plassert akkurat der vi med for lange bein har kneet, så jeg var forberedt på at det kunne skje. Det var ikke annet å gjøre enn å be publikum om unnskyldning, forklare at orgelet og mine bein ikke er konstruert for hverandre, og begynne på nytt. Jeg er nesten litt glad for det, for jeg spilte betydelig bedre den andre gangen.

Jungel

Her er min siste i skriveprosjektet "Synlige stemmer" der jeg har vært med siden jul. Denne gangen har jeg prøvd å beskrive det hverdagskaoset man som funksjonshemmet alltid må forholde seg til. Har prøvd å gjøre det på en litt morsom måte så det ikke skal være kjipt å lese:

http://www.kabb.no/maler/artikkel/article/1421523

Nord-Norsk klang

En av de fineste tingene med å studere på et musikkonservatorium er at man får så god oversikt over konsertvirksomheten i byen. Invitasjonene haggler, og det er alt fra Mozart til moderne jazz. Det siste skoleåret har inneholdt så utrolig mange flotte konsertopplevelser, og i går kveld ble det enda en.

To ganger tidligere i år har jeg hatt gleden av å høre Vokal Nord, som er et kammerkor med profesjonelle sangere som spesialiserer seg på barokkmusikk og nordnorsk musikk. I går framførte de komposisjoner som bygger på nordnorsk folkemusikk. Det stilige er at folkemusikk her oppe betyr både norske folketoner og joik, både norsk og samisk. Det var alt fra religiøse folketoner til salmer på samisk og moderne komposisjoner basert på joik. Dermed får man også all slags stemmebruk fra nærmest klassisk klang til den skarpere, tettere klangen joik gjerne har, og også overtoner og masse spennende lyd. Det krever en allsidighet som få kor har, og her er nivået så høyt at det alltid er like herlig å høre på. De er også flinke scenisk og kan dette med å lage ei forestilling, ikke bare en konsert.

Jeg satt fjetret og kjedet meg ikke ett sekund. Dessuten er det virkelig vakkert å høre kristne sanger på begge språkene blandet sammen med norske melodier og joik i samme konsert. Med tanke på historien og joikeforbudet i kirka blir det helt spesielt.

Den kunstneriske lederen for Vokal Nord er min orgellærer Bjørn Andor Drage. Jeg er så heldig å ha en lærer som både dirigerer og komponerer masse. Koret har mye spennende på programmet og alle konserter med dem anbefales varmt. Les mer her:

http://www.vokalnord.no/

Alt det rare som skjer når man blir stressa

Hei dere!

Det er vel typisk å være stressa på denne tida for oss mellom 15 og 30. Grunnen er opplagt. Det som er rart med meg er at jeg gjerne har det mye verre nå i starten av mai enn når eksamen faktisk er der. Da er det ett fag om gangen og ting funker som regel. Jeg går inn i superfokusmodus og kan til og med trives om jeg er godt forberedt. Selvsagt har jeg hatt det fælt på eksamen noen ganger, men jeg har også opplevd å virkelig kose meg.

Men som sagt, det er starten av mai som virkelig er stressende. Nå er det alt mulig oppå hverandre som skal leveres for i det hele tatt å kunne ta eksamen, og alle frister som skal huskes og alt gruppearbeid som skal koordineres og...... Viktigst av alt er kanskje all sjøltilliten som skal skrapes sammen fra alle lykkekroker og bygges opp. I hvertfall er det det for meg, og i hvertfall på de eksamenene som er konserter.

Når dagen er der skal det nok gå, men i mellomtida skjer det merkelige ting med kroppen. Har dere og opplevd å plutselig få vondt på rare steder helt uten grunn for eksempel? En gang for noen år siden da jeg hadde et kjempestort stressmoment, fikk jeg vondt i hofta. Jeg gikk rundt med vondt i hofta i flere uker, helt til jeg tok meg sammen og konfronterte problemet så det ble en avklaring. Smerten forsvant i løpet av et par dager. Nå i helga ble jeg sjuk, og på en såpass ny og rar måte at jeg tok en tur til legen. Det var ikke noe farlig, bare noe magevirusgreier som sikkert snart gir seg. Innimellom blir det overtydelig hvordan kroppen og følelsene henger sammen.

Jeg skulle ønske jeg var en litt roligere, sindigere type, og ikke en sånn som blir fort stressa. Eller, kanskje ikke. Jeg blir virkelig intenst lykkelig stadig vekk også. Problemet er at når stressnivået blir for høyt får jeg ofte ikke sove skikkelig, og alle som har prøvd søvnmangel over tid veit hvor utrolig mye rart som skjer da. Jeg tror ikke alle merker hvor stressa jeg ofte kan være. Enkelte kan finne på å beskrive meg som en som har full kontroll på alt. De har visst ikke sett bisvermen som summer rundt i hodet mitt. Av og til, hvis jeg er for trøtt og for stressa slipper et par bier ut og stikker noen. Jeg glefser et eller annet og blir selvfølgelig kjempeleimeg etterpå.

Hehe, veit dere hva mer som skjer når man har en bisverm i hodet? Man blir glemsk. Man legger igjen ting og roter med datoer og avtaler. Dessuten kan man bli sittende med hele lista over oppgaver foran seg uten å få gjort noe hele kvelden fordi man ikke veit helt hvor man skal starte. Også smitter det over i drømmene om natta. Tør jeg det,å fortelle dere en av drømmene mine her på bloggen? Jo, dere skal få høre denne, for det er virkelig tidenes stressmetafor:

 

Det er en eller annen form for tidsinnstilt bombe. Hele drømmen teller og teller og teller det ned: 98-97-96....plutselig 32-31-30

Og jeg fyker rundt, sjekker alle rare ledninger og sammenhenger og rom og ting og tang for å finne ut av systemet.

Og tallene skifter plutselig igjen og er 445-444-443

.....8-7-6-5.....22-21-20

Jeg får nesten panikk når tallene er små, og blir litt lettet når jeg klarer å gjøre noe så de teller høyere opp igjen, men jeg forstår ikke systemet! Jeg klarer ikke å finne ut hvorfor det skifter og når det egentlig kommer til å smelle, og stoppe det går i hvertfall ikke.

 

 

Ja, noe sånt var det, her før påske en gang. Tror dere jeg trenger psykiater? Vel, jeg tror ikke man kan lese framtida i vanlige drømmer, men jeg tror de kan si ganske mye om hvordan man egentlig har det. Denne drømmen viste meg med all tydelighet hvor stressa jeg ble av å ikke vite hvilke dager eksamenene og fristene egentlig var. En del datoer kom nemlig litt seint, slik at jeg ikke hadde helt oversikt. Altså, uforståelig bombe.

 

Jeg skriver ikke dette for at dere skal bekymre dere eller syne synd på meg. Jeg har planlagt masse fred og ro i sommer. Det er heller for å sette noen artige ord på det og punktere eventuelle illusjoner om at jeg har stålkontroll på alt.

Helt sjukt!

Jeg kjeder meg omtrent aldri, det er sant. Kan faktisk ikke huske sist jeg kjedet meg. Det skjer altfor mye til at det er et problem:)

 

Forrige uke var jeg i Bodø på orgelfestivalen som foregår der hvert år på denne tida. Fem dager med intens nerding. Konserter, foredrag og undervisning, og masse spennende folk. Det er jo klart jeg har valgt bort et stort fagmiljø når jeg studerer i Tromsø, så da blir sånt som dette viktig.

 

I år hadde orgelfestivalen en fransk profil, og hedersgjesten var Olivier Latry som er organist i selveste Notre Dame i Paris. Han holdt en helt fantastisk konsert som endte i en utrolig stilig improvisasjon over Påskemorgen-melodien.

 

Dagen etter fikk vi studentene æren av å være med på masterclass med han. Masterclass er vanlig i musikkverdenen, og det går ut på å bli undervist av en veldig flink musiker mens alle hører på. Til og med vi på førsteåret fikk lov å spille, og det var veldig bra. Latry er virkelig en god lærer, og han viste seg å være mye mer humoristisk enn han så ut (dress, hvit skjorte, perfekt sveis osv.). Da jeg ikke klarte å spille så korte toner som han ba om, på sto han at orgelet var så varmt at jeg brant meg på fingrene. Det funka.

 

Etter masse konserter og ny kunnskap om både gammel og nyere fransk orgelmusikk var det bare å hive seg over stabelen av skoleoppgaver. Ja, halvparten skulle vært levert for lengst, men sånn ble det altså. Vi hadde en ganske endelig frist i går, og dermed har jeg jobba hardt for å få alt på plass slik at jeg får tatt eksamen i arrangering og komponering. Takk og pris for orgelfestivalen som ga nok inspirasjon.

 

Det hender jeg jobber veldig effektivt under press. Jeg klarte faktisk å få gjort alt det jeg hadde planlagt denne uka. Ikke før var jeg ferdig så måtte jeg forlate gårsdagens siste forelesning. Kvalm og helt utav lage kom jeg meg hjem og i seng, og har stort sett vært der det siste døgnet. Skal innrømme at det er en av de kjipe tingene med å bo aleine, det å være sjuk. Ellers trives jeg jo godt med å bo for meg selv. Kanskje jeg slipper billig, jeg føler meg allerede mye bedre. Mindre feber og mer mat. Har ikke vært sjuk siden 2015, så det var vel tross alt på tide, og tidspunktet kunne vært mye verre. Mulig jeg spiste og sov for lite forrige uke.

 

Sola har skint hele uka, og nå kommer snart våren. Jeg regner med våren i Tromsø er enda mer eksplosiv enn våren i Trondheim. Det er som en strikk som er strukket. Den dirrer nå. Snøen er ikke helt borte, men veiene er bare, sola varmer godt og fuglende synger og skriker. Mørket er det fint lite igjen av.  

Leipzig

Jeg elsker å reise, og særlig når jeg kan bo hjemme hos noen og ikke på hotell. Har ikke vært uttafor Norge siden i fjor sommer, så jeg bestemte meg for å ordne meg et lite påskeeventyr. Jeg har tilfeldigvis en venn som også studerer musikk og som kommer fra Leipzig i Tyskland. Vel, når man har muligheten til å reise til et av orgelhistoriens smørøyer og få lokal guiding er det jo bare å dra!

Hvis noen lurer gikk det helt fint å fly alene til Berlin. Ledsagertjenestene funker helt fint. De klarte til og med å si etternavnet mitt uten å le (Oma betyr bestemor på tysk). Hadde litt lang ventetid på Gardermoen, men jeg koste meg med litt for dyr flyplassmat og tok notater til en innlevering i musikkhistorie. Det var ikke før vi satt på toget fra Berlin til Leipzig at det gikk opp for meg at passet mitt lå igjen på hybelen i Tromsø.

Nå går det jo ofte ganske greit å reise i det meste av Europa uten pass, men det var likevel ikke noen god følelse. Fordi den norske konsulen i Leipzig nylig døde, og fordi det var vanskelig å legge en plan B på grunn av alle helligdagene i påska, tok vi faktisk en ekstratur til den norske ambasaden i Berlin for å være sikre. Ikke gjør sånn. Jeg skal love dere jeg følte meg dum da vi var på ambasaden. Det at dama der var veldig hyggelig hjalp...litt.

Men, bortsett fra dette var det ei fantastisk reise, så les videre!

Leipzig er byen der Bach var organist i årevis. Det er også byen der Grieg studerte, og musikkonservatoriet er gammelt. Vi var på Bach-museet som var kjempebra tilrettelagt med punktskrift og illustrasjoner i relieff. Man laster ned en audioguide på mobilen og får med seg all infoen. Jeg tror aldri jeg har hatt en så likeverdig museumsopplevelse. Siden Christoph som jeg bodde hos jobber på Grieg-huset, var vi innom der også.

Jeg snakker dessverre minimalt med tysk, så da vi stakk innom blindebiblioteket for å treffe han som lager punktskriftnoter, måtte Christoph være tolk. Det var uansett gøy og kanskje nyttig for framtida. Punktnoter må jeg ha, og det er nesten ingen i Norge som kan å lage dem. Om notene er produsert i et annet land har liten betydning, de er jo internasjonale.

Konsert med Bachs Matteuspasjon og å få spille på et fint orgel fra 1770 tallet er opplevelser jeg skal ta godt vare på. Ja, og det desidert artigste ordet jeg har lært på tysk, truthahn som betyr kalkun.

Torsdag pakket jeg tysk sjokolade og gode opplevelser ned i kofferten og reiste til familien i Trondheim. Jeg ble oppriktig skuffa, men ikke særlig overraska over at ingen spurte etter pass. Nå er jeg i Trondheim en dag til før turen går nordover til orgelfestival og eksamensinnspurt.

Veit ikke hva slags påske dere har hatt, men håper dere har fått noe dere trengte, enten det var fled og ro eller eventyr.

Hvilken toneart går jeg i?

På studiet mitt har vi et fag som heter identitet, profesjon og bransje. Den siste oppgaven dette semesteret kunne skrives ganske personlig. Jeg har klart å slå to fluer i et smekk og brukt en nedkortet versjon som tekst i "Synlige stemmer", skriveprosjektet jeg er med i for tida. God lesning!

http://www.kabb.no/maler/artikkel/article/1417851

I dag er jeg en blomst

De siste dagene har det snødd masse her i Tromsø. I dag også, men da jeg og ei venninne var på vei fra middag hos henne og tilbake til skolen for å øve, kom sola fram. For all del, det har vært sol lenge, men i dag varma den skikkelig, og jeg var ute på riktig tidspunkt.

 

Da ble jeg en blomst.

Jeg skulle så gjerne ha stoppet opp og bare stått der og absorbert energi.

Tanketomt lykkelig.

Men det er ikke blomster ennå.

De kommer forhåpentligvis fram før eksamen.

Og der kom eksamenstresset...

I dag har jeg egentlig hatt en veldig fin dag. Pianotime, scones til lunsj (assistenten får all ære for dem), og operakafé på teateret. Må si jeg elsker å høre på sangerne i klassen min og de høyere klassetrinnene.

Under alt dette trivelige har eksamensdyret våkna: "Hoi! Nå må du faktisk få ut fingern og komme i gang jente! Det er ikke to måneder du har, for arbeidskravene må godkjennes om fem uker. Du må se til å få oversikt, lese, stappe nok noter inn i hjernen og ..." Noen som kjenner seg igjen?

Håper ikke det da. Jeg håper alle dere andre som studerer har hatt vett til å ikke utsette ting fullt så mye som meg. Det gjelder ikke alle fagene, men noen fag har ramla litt i mellom i år.

Det er nok bra at eksamensdyret har hekta seg fast på ryggen og skravler formaninger og forslag til tidsbruk i ørene på meg. Jeg jobber nemlig ofte bra under press. Med hjelp fra de herlige menneskene i klassen blir kanskje salsa-oppgaven i komponering og arrangering ferdig i morra. Kanskje jeg til og med rekker litt musikkhistorie. Sorry Jesus, det blir visst ikke mye hviledag over denne søndagen. Får prøve å ta den igjen.

Er det håp? Klarer jeg det, eller må jeg utsette en til høsten? Vi får se om eksamensdyret har positiv effekt eller bare gjør ting kjipt.

Lykke til, alle som skal ha eksamen!

Bare en liten tur til Bodø

Hei alle sammen!

I dag tar jeg meg helt fri. Vi musikere arbeider og studerer til helt tilfeldige tidspunkter, så i dag er det helg. I helga har jeg først vært på årsmøtet til Norges Blindeforbunds Ungdom region Nord, og så hatt en fantastisk dag med bare orgel.

Årsmøtet til NBfU Nord var utrolig trivelig. Det kan jo bli nok møtegreier, så vi var også på flymuseet i Bodø og prøvde flysimulator. Selv for de av oss som ser ingenting var det kjempegøy. Hele greia vipper og beveger seg som om man virkelig satt i et fly. For min del tror jeg det blir en tur tilbake dit en gang. Det er vel neppe en god idé for meg å bli pilot, men jeg hadde sikkert vordert det om jeg hadde sett. Det og politi.

Siden jeg ikke kan bli pilot eller politi skal jeg bli organist. I går hadde orgellærern vår reservert omtrent hele Bodø, slik at vi studentene fikk hver vår kirke å øve i. Så møttes vi, spilte for hverandre og diskuterte. Det var fantastisk inspirerende.

Siden jeg spiller mye barokkmusikk dette semesteret fikk jeg orgelet i Bodin kirke. Det er ganske nytt, men bygd i barokkstil. Det er rart hvordan livet går i sirkler, eller kanskje heller oppadgående spiraler. Den første gangen jeg var i Bodø var jeg tretten år og deltok på et ungdomskurs på den årlige orgelfestivalen. En av de tingene jeg aldri har glemt fra den turen er nettopp orgelet i Bodin. Nå fikk jeg kose meg med det herlige instrumentet i flere timer:)

Om en måned blir det en ny tur til Bodø for å være med på årets festival. Da blir det fransk på alle bauer og kanter, og vi får til og med treffe Olivier Latry, organisten i Notre Dame. Tror jammen jeg studerer på rett sted:D

Velsignede, vrange teknologi!

Datamaskina mi har personlighetsforstyrrelse. Av og til er den windows-pc med damestemme og andre ganger er den mac med mannestemme. Den takler galskapen bra stort sett. Man gidder jo ikke å kjøpe ei ekstra bærbar datamaskin hvis man ikke må, og jeg måtte ha begge operativsystemene. Noteprogrammet må være på windows mens ting som har med innspilling å gjøre er best å ha på en mac. Kjønnskiftet er selvsagt bare for gøy. Den syntetiske talen jeg bruker sammen med leselist (en dings som viser punktskrift), er det jeg navigerer med. Snakkinga kan man stille inn til å være både mann og dame, både fort og sakte, og heldigvis til å holde kjeft.

 

Da jeg begynte i høst hadde jeg akkurat fått en ny versjon av noteprogrammet. Sibelius og Finale har ingen tatt jobben med å tilrettelegge, så jeg må bruke et annet program. Det ville ikke samarbeide de første to månedene i høst. Temmelig frustrerende når vi fikk oppgaver i arrangering. Dessuten bruker jeg det programmet til å oversette noter fra xml-filer. Lærerne gir meg gjerne slike filer når vi skal bruke noteeksempler i timene. Programmet lages av Dancing Dots, et lite firma i USA, og det er så få som bruker det i Norge at det greieste er å kontakte dem direkte når noe oppstår. Så ja, jeg brukte noen timer i høst til å Skype med dem der borte mens de fjernstyrte dataen min for å finne problemet. Jammen bra jeg kan en del engelsk. Jammen bra det er 2017.

 

I gehørtimene har jeg punktskriftversjoner av bøkene til de andre. Når vi skal skrive en melodidiktat kobler jeg ofte den minste leselista mi med Bluetooth til telefonen og bruker notat-appen på Iphonen. Ja, det er dritkult. Ikke fullt så kult akkurat nå siden det er en bug som har vært der siden jul, og som Apple åpenbart ikke prioriterer særlig høyt. Dette er en kjent frustrasjon i synshemmamiljøet nå. Heldigvis kan jeg gjøre dette med pc-en også.

 

Det er rart hvordan folk som ikke kjenner noen med en funksjonshemming blir helt over seg av overraskelse når vi tar fram en Iphone. Jeg begynte med data lenge før de andre på barneskolen. Jeg har skrevet med touchmetoden siden fjerdeklasse på barneskolen, og begynte egentlig i tredje med data. Smarttelefonen er det beste som har skjedd på hjelpemiddelfronten. Jeg vil gå så langt som til å kalle det en hjelpemiddelrevolusjon. Ting som tok mye plass og kostet tusenvis av kroner får man nå i en app til en hundrelapp eller enda mindre. Det betyr at ikke bare vi griseheldige nordmenn med NAV i ryggen, men alle de andre også kan få tak i det. Å sjekke farger, skanne tekst på matvarer, finne veien med GPS til hjelp osv. Det er et kjempesprang. At E-post blir stadig mer populært enn post og at Facebook-arrangementer tar over for oppslagstavler er heeeelt i orden for meg:D

 

I hylla mi her på hybelen har jeg masse gamle noter. Skrevet på gammeldags braille-maskin for mange tiår siden. Nydelige kvalitetsproduksjoner stappfulle av tid. Nettopp nå printa jeg ut et orgelstykke jeg skal gå i gang med denne uka. Ja, skrivern min skriver punktskrift, vanlig printer har jeg ikke. Det var litt styr å få fila klar, men med litt hjelp fra gutta borti USA gikk det da endelig, og nå ligger 11 sider klare bundet sammen med litt turkist garn. Lærern min transkriberte notene og lagde ei xml-fil. Jeg stappa den inn i mitt program og nå er det bare å hive seg over det:

https://www.youtube.com/watch?v=j7nzGs35zb0

Bak konserten

På torsdag spilte jeg i Ishavskatedralen. På fredag ble en av tekstene mine lagt ut på nettet, og fredag kveld var jeg trommis. Mens det haggler med likes på facebook vil jeg føye til noe her.

Etter at jeg har blitt litt mer voksen blir jeg stadig mer fascinert av doble følelser. Kanskje er det disse doble greiene som gjør at jeg virkelig føler meg levende. Har du noen gang vært fullstendig utslitt og fullstendig lykkelig på samme tid? Har du vært frustrert på grensa til fortvilelse samtidig som du innser at du akkurat nå lærer noe viktig? Utsetter du deg for sånt? Er det noe vits?

For min del har jeg alltid gjort det. Har overdrevet altfor mange ganger også. Ofte gjør jeg ting før jeg egentlig har lært nok. Det blir gjerne effektiv, men ganske hard læring.

På torsdag spilte jeg en halvtimes konsert på orgelet i Ishavskatedralen. Publikum elsket det. Jeg prøver så godt jeg kan å være fornøyd jeg også. Mange sa at de hadde en helt fantastisk opplevelse. Jeg prøvde å øve litt i dag, eller i går altså, lørdag. Selv etter to netters perfekt søvn hadde jeg store vansker med å konsentrere meg. Den gode opplevelsen krevde jo mye forberedelse.

Akkurat nå lengter jeg etter å ha ro til å lage helt ny musikk, men den roen er fortsatt vanskelig å finne her. Det blir mest skriving. Snart kommer fire sanger på Spotify, for nå er nesten alt klart. Gjett om jeg gleder meg! Mine sanger ut i verden. Endelig å kunne si "Ja, jeg har spilt inn noen av dem" når folk spør. Gjett om det blir en milepæl, drømmene helt fra videregående, endelig! Gjett om jeg er redd. Herlighet, jeg går jo på Musikkonservatoriet. Det er da galskap av meg å gi ut noe allerede nå. Atpå  til å synge noe av det sjøl. Sang, som jeg gjør på tross av manglende talent, bare fordi jeg elsker det. Sang, som jeg må ha inn med teskje og lærer så mye saktere enn rytme og teori. Gjett om det var vanskelig i studio. Jeg satt bokstavelig talt å gråt i pausene, og hadde det ikke vært for Kristin hadde jeg ikke kommet i mål.  Hva er det jeg tror jeg driver med!

På en eller annen måte funker det. Over stokk og stein, men frammover går det. Sånn det er å gå sammen med Jesus. Vi kan virre rundt, overvurdere, være feige og alt, men vi kommer oss frammover. Mer liv, mer innsikt, mer kjærlighet. Jeg er ikke dummere, ikke mer ego nå. Bak konserten finnes tvil, vurderinger og helt andre ting. Som nye mennesker man møtte ved det nye orgelet. Bak finnes det doble. Det som gjør ting tydeligere.

Kanskje dere syns dette er vrient å få tak i. Jeg mener ikke å ødelegge noe. Jeg har det fortsatt bra. Dobbelt bra.

Om netthandel og likeverd

Jeg har skrevet en tekst om dagligvarer og det å ha utfordringer med å handle. Det er den første teksten min i skriveprosjektet Synlige Stemmer som KABB (Kristent Arbeid blant Blinde og Svaksynte) har starta opp. Jeg håper dere vil lese:

 

http://www.kabb.no/maler/artikkel/article/1412749

Yes! Mer skriving!

I høst publiserte jeg et innlegg om å ha personlig assistent her på bloggen, og det førte blant annet til et spennende tilbud. Nå har jeg fått æren av å være en av "De synlige stemmene", I Kristent Arbeid Blant Blinde og Svaksyntes (KABB's) skriveprosjekt. Det kan være vanskelig å få tid til midt oppi alt som skjer, men det er utrolig inspirerende. Vi får veldig god veiledning og leser og gir tilbakemeldinger på hverandres tekster. Vi er fem stykker og tekstene våre er like ulike som vi selv er. Planen er at de skal dukke opp rundt omkring i media og sette lys på sider og problemstillinger i forhold til synshemming. Uansett blir alt publisert på Kabb.no og verdidebatt.no. Min første tekst er fortsatt under arbeid, men jeg vil virkelig anbefale dere å lese de første bidragene til Heidi og Thomas. Mer om prosjektet og tekstene er her:

http://www.kabb.no/maler/bokmal/article/1411171

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017