Poetisk oppsummering

Da jeg fikk vite at jeg hadde fått studieplass i Tromsø var jeg så glad at tårene rant. Siden det ikke er noe særlig konkurranse på orgel var jeg også litt spent. De tar jo ikke inn folk som er helt håpløse men...

For å få ut følelsen skrev jeg:

Frykten for

at kurset

setter kurs

mot konkurs.

At orgelkrakken krakker

og pipene

bare piper.

At jeg har

en hel skuff

skuffelser

å dele ut.

I løpet av det siste året har jeg fått så mye at det flommer helt over. I slutten av april, full av informasjon og inspirasjon etter orgelfestival i Bodø, skrev jeg:

Lille ville organist.

Ikke enspora nok.

Lille dumme snurrebass.

Mangler bare gitar og bass.

Piper roper

Mens jeg soper

Flere typer

Toner med.

Hva hun spiller har de alle

Ulike tanker om.

Piper ber om

Full oppmerksomhet.

Spørsmål danser

Aldri stanser

Snurrer inn og ut

Av nye balanser.

Gi meg rett,

Jeg vil være

Jeg vil bli

Både ny og gammel

Både forsiktig og skrammel.

Ingen toner vil jeg miste

Alt har innhold nesten.

Jeg vil skjønne skjønnheten

I et sirkustelt

I et salsafelt

I en helt ny tone

Som mangler på pianoet.

Hvor skal jeg fortsette?

Hvordan skal jeg sette sjakkbrikkene?

Hva må jeg slette?

Må jeg det?

I dag klør fingrene

I morgen klør føttene

Og så klør hele kroppen.

Ut må alt

Syngende eller smalt.

Ut i lufta

Duften av noe skralt

Noe normalt.

I vinden her

Finnes nye klirrende tanker.

Banker på og vil ut.

Sprut!

Boblende føtter så pipene bulker seg.

Svingende klanger uten styring.

Stirring på noe usett.

Klin sammen smaken av store hagl.

Smør ut lydene i tynne lag,

Og klæsj dem sammen til helt nye typer pizza!

I går kveld skrev jeg et dikt, men bestemte meg for å ta vekk mesteparten og bare beholde hovedpoenget:

I hjertekammeret

klinger du

min kammertone.

Ut på hjemtur

God morgen!

Åh, jeg bare elsker når dette skjer. Når jeg våkner ti minutter før alarmen og er så full av energi at jeg kunne hoppa rett i en politisk diskusjon.

I dag legger jeg ut på hjemturen. Den blir fin, for i stedet for å bare fly herfra tar jeg en runde via Oslo og Elverum. Skal besøke venner hele veien. Så blir det et par uker i Trondheim før turen går nordover igjen.

De to ukene her i Hardanger har vært helt herlige til tross for lite sommervær. Men nå kommer det. Ha en fin dag der dere er! Jeg stikker å bader i fjorden😆

Vestlandsferie

Etter det første fantastiske, inspirerende og utfordrende studieåret i Tromsø hadde jeg behov for en skikkelig ferie. Jeg nyter hvert sekund av denne lange sommern. Jeg har vært uvanlig mye hjemme i Trondheim, og nå har jeg slått meg ned hos familien i Hardanger. Denne fredelige bygda der pappa vokste opp er det stedet i verden jeg slapper aller best av. Her er landskapet for meg gjennomsyret av barndomsminner, feriefølelse og trygghet.

Noe av det beste å gjøre her er å gå tur. Derfor dro besta, tante, min åtte år gamle kusine og jeg opp imot Hardangervidda og leide oss ei hytte. Vi sov der to netter tidligere denne uka, og alle bildene er tatt der oppe. Som dere ser måtte jeg plukke med litt myrull, og kusina mi er allerede en dreven ledsager.

Det var litt snø igjen et par steder, men mest lyng, nistemat, juniorgrandprix-sanger og små, pipende fugler. På fjelltur kan man godt finne på ørten tullete værs på Napoleon med sin hær mens man går. Bakgrunnen er uansett stillhet. Den stillheten vi byfolk ikke skjønner hvor mye vi har savna før vi er tilbake i den.

Til slutt måtte vi kikke på Sysendammen, en av Norges største vannmagasiner. Det er en hel tur i seg selv å gå over steinfyllinga som holder alt vannet på plass.

Hagen

Det er lenge siden jeg har skrevet her nå, og det har skjedd nok til mange blogginnlegg. Siste eksamen var allerede 22. mai, så jeg har hatt ferie ei stund. Har reist og vært på leir og fått med meg noen eventyrlige sommerdager i Tromsø. På tirsdag dro jeg hjem til familien i Trondheim.

 

Denne sommeren blir noe for seg selv. Jeg er den typen som pleier å fyke rundt om somrene, men denne sommeren skal jeg ikke det. Ikke i nærheten av hva jeg pleier i alle fall. Jeg vil ha tid til å tenke. Første skritt er å si hadet til huset. Dette huset som er barndomshjemmet, ikke bare for meg og søsknene mine, men for mamma også. Det røde huset som skal rives i sommer. Tomta er så stor at de skal bygge tre-fire nye hus, og foreldrene mine flytter til andre sida av byen, til en nybygd leilighet. Jeg kunne skrevet mye om alt som har vært inni dette huset, men mye av det er allerede borte. Det er for mye klang i stua. Klart jeg vil savne huset. Det blir færre og færre av de husene jeg har sett. Der jeg kan se for meg fargene på gulv og vegger. Det er likevel ikke det viktigste, for det er hagen.

 

Hagen vår er en hel liten verden. Det er ikke mange som har noe sånt så sentralt i Trondheim. I kveld tok jeg på meg ei T-skjorte og en jeans det ikke var så farlig med, og gikk en mimrerunde. Jeg skal nok bruke litt tid på det i morra også. Jeg vil ha med meg hagen min. Det er årevis siden den var velstelt. Mamma liker hagearbeid og er flink med det, men denne hagen er så mye.

 

Barbeint. Mose i plenen skal man jo ikke ha, men jeg kan ikke annet enn å like det. Barbeint, og finne trærne, og stikke nesa nedi moseplenen. Ja, da må man legge seg på magen, og det ser sikkert ganske merkelig ut. Å gå rundt huset og finne valmuer med pusete, runde knopper, og ripsbuskene med umodne rips, og enda mer deilig moseplen.

 

Jeg husker da jeg og broren min var små, og vi gikk på blomsterjakt for å se hvor mange forskjellige vi kunne finne. Han måtte lete da, for jeg så ikke noe lenger, men han ble fort en dreven ledsager. En gang datt han utfor skråninga og stupte kråke nedover. Jeg ble forskrekket, men han lå nedi der og lo, og hadde ikke slått seg i det hele tatt. Jeg finner ikke alle blomstene nå, men fant i hvertfall den pusete sankhansblomsten og masse hundekjeks.

 

Hagen er ikke bare hage, men en hel liten skog som strekker seg ned til veien. Gjennom skogen går en sikksakksti som er den korteste veien til bussen. Når man går barbeint og det er sommer, går moseplenen over i fuktig jord, og hundekjeksen vokser brysthøyt de første meterne. Så veit jeg at det hulet vi kalte Grevlinghula er til venstre. Der henta vi sand til sandkassa. Det bodde nok ingen grevling akkurat der, men at det er grevling her veit vi. Vi har sett dem flere ganger. En gang spiste en grevling kaninen til en av guttene i klassen min. Reven tok marsvinene våre en gang også. Ellers er det stort sett fugler, og jeg elsker lyden av dem.

 

Når man går nedover stien i miniskogen vår, er man i en merkelig miks av fuglesang og trafikksus. Det er en skikkelig skog med allslags blomster og strå, mosegrodde trær og unge, friske trær. Av og til må man slippe taket i frykten for hvordan man tar seg ut, i hvertfall om man vil oppleve en skog skikkelig uten å se den.

 

Å ta i alle plantene og kvistene og putte nesa nedi bakken. Jorda lukter ulikt, noen steder friskt, noen steder skarpt, og noen steder så parfymert at den må være full av nettopp avblomstrede blomster. Å lytte så man hører ikke bare de tydeligste fuglene, men også innsektene. Å kjenne hvor mye fuktighet skogen tar vare på. En liten frykt for brennenesler er det alltids, men jeg var heldig. Dessuten har også de sin egen lukt. Alt har det om man bare sjekker. Jeg fant ikke surbladene vi spiste da vi var små, men det er mange ting det går an å bite i uten at det gjør noe. Ikke hundekjeks da, de er visst litt giftige, men lønnebladene smaker ganske søtt.

 

Når man plutselig tar i en avblomstret løvetann, kjenner man hvordan frøfjonene flyr avgårde mellom fingrene.

 

Så, det beste til slutt. Jeg gikk bort til blodbøken, mitt elskede klatretre som i seinere år har hatt ei hytte i toppen. Det treet har vært der alltid, og det har klart seg, enda de hogde det halvveis ned slik at det ble en flat sitteplass der det var hogd av. Treet vokste videre, og såret hadde en periode med masse sopp før det ble et hull med tørr, død ved. Nå er det under golvet på hytta, og treet gror videre rundt og opp. Blodbøken har nærmest mørkerøde eller rødbrune blader, og nå prøver mamma å få med seg en stikling av den dit vi flytter. Det er ikke lett, for det sprer seg ikke så godt, og plenklipperen har vel drept det meste av spirer. Uansett vil jeg aldri glemme det treet. Jeg blir roligere bare jeg kommer meg opp på den første greina.

 

Tenk at jeg har vokst opp med så mye natur midt i byen. Med hjemmehugget juletre flere ganger, nok plen til både trampoline og marsvin, og flere fugler enn noen kan telle.

Litt annerledes eksamen

Hvis dere syns det er litt stille her om dagen, er forklaringa ganske enkel: Som alle andre litt gærne studenter prøver jeg å hale i land ting til eksamen. Det fins folk som har stålkontroll og kan kose seg i mai, jeg er dessverre ikke så heldig. Springer rundt og er uvanlig distré, i siste liten med alt, og nå også forkjøla.

En eksamen ferdig, to igjen, eller egentlig tre eller fire. Spørs hvordan man teller. På Musikkonservatoriet har vi nemlig ganske mange morsomme former for eksamen.

På mandag er det musikkhistorie og analyse. Forsåvidt en vanlig skriveeksamen, men vi må for all del ikke glemme headset. Vi må jo kunne høre på musikken som skal analyseres. På tirsdag er det en bitteliten, søt pianoeksamen. Den varer i fem minutter, og planen er å spille et Mozart-stykke. På fredag er fristen for mappeinnleveringa i komponering og arrangering. Oppi der skal det være forbedrede versjoner av ting vi har lagd tidligere i år med refleksjonsnotater og lydopptak. Om jeg får levert dette blir imidlertid spennende å se ettersom jeg klarte å gå glipp av forrige frist i faget med sju timer. Hva er greia med at alle fristene er på hvert sitt klokkeslett, ikke bare ulik dato? Vel, sånn går det når man har gjort så mye at det bare er 85% igjen av hjernen i mai.

I går tvang jeg de 85% til å jobbe så hardt som overhodet mulig på den 20 minutter lange konserten som var orgeleksamen. Alle hovedinstrumenteksamener er konserter, åpne for alle og helt gratis. Enda min var kl. 10:00 i går, kom det faktisk flere og hørte på. Det er bra med litt publikum. Da er det lettere å ikke tenke på at en av dem er en sensor som sitter og vurderer alt man gjør, fra spilleteknikk til kontakten med publikum.

Heldigvis gikk det bra i går, og jeg er godt fornøyd med karakteren. Er redd publikum fikk seg et lite sjokk da jeg kom borti "full guffe-knappen" midt inni et av de roligste og vakreste stykkene. De trakk meg ikke noe for det tror jeg. Saken er at det orgelet har tuttiknappen plassert akkurat der vi med for lange bein har kneet, så jeg var forberedt på at det kunne skje. Det var ikke annet å gjøre enn å be publikum om unnskyldning, forklare at orgelet og mine bein ikke er konstruert for hverandre, og begynne på nytt. Jeg er nesten litt glad for det, for jeg spilte betydelig bedre den andre gangen.

Jungel

Her er min siste i skriveprosjektet "Synlige stemmer" der jeg har vært med siden jul. Denne gangen har jeg prøvd å beskrive det hverdagskaoset man som funksjonshemmet alltid må forholde seg til. Har prøvd å gjøre det på en litt morsom måte så det ikke skal være kjipt å lese:

http://www.kabb.no/maler/artikkel/article/1421523

Nord-Norsk klang

En av de fineste tingene med å studere på et musikkonservatorium er at man får så god oversikt over konsertvirksomheten i byen. Invitasjonene haggler, og det er alt fra Mozart til moderne jazz. Det siste skoleåret har inneholdt så utrolig mange flotte konsertopplevelser, og i går kveld ble det enda en.

To ganger tidligere i år har jeg hatt gleden av å høre Vokal Nord, som er et kammerkor med profesjonelle sangere som spesialiserer seg på barokkmusikk og nordnorsk musikk. I går framførte de komposisjoner som bygger på nordnorsk folkemusikk. Det stilige er at folkemusikk her oppe betyr både norske folketoner og joik, både norsk og samisk. Det var alt fra religiøse folketoner til salmer på samisk og moderne komposisjoner basert på joik. Dermed får man også all slags stemmebruk fra nærmest klassisk klang til den skarpere, tettere klangen joik gjerne har, og også overtoner og masse spennende lyd. Det krever en allsidighet som få kor har, og her er nivået så høyt at det alltid er like herlig å høre på. De er også flinke scenisk og kan dette med å lage ei forestilling, ikke bare en konsert.

Jeg satt fjetret og kjedet meg ikke ett sekund. Dessuten er det virkelig vakkert å høre kristne sanger på begge språkene blandet sammen med norske melodier og joik i samme konsert. Med tanke på historien og joikeforbudet i kirka blir det helt spesielt.

Den kunstneriske lederen for Vokal Nord er min orgellærer Bjørn Andor Drage. Jeg er så heldig å ha en lærer som både dirigerer og komponerer masse. Koret har mye spennende på programmet og alle konserter med dem anbefales varmt. Les mer her:

http://www.vokalnord.no/

Alt det rare som skjer når man blir stressa

Hei dere!

Det er vel typisk å være stressa på denne tida for oss mellom 15 og 30. Grunnen er opplagt. Det som er rart med meg er at jeg gjerne har det mye verre nå i starten av mai enn når eksamen faktisk er der. Da er det ett fag om gangen og ting funker som regel. Jeg går inn i superfokusmodus og kan til og med trives om jeg er godt forberedt. Selvsagt har jeg hatt det fælt på eksamen noen ganger, men jeg har også opplevd å virkelig kose meg.

Men som sagt, det er starten av mai som virkelig er stressende. Nå er det alt mulig oppå hverandre som skal leveres for i det hele tatt å kunne ta eksamen, og alle frister som skal huskes og alt gruppearbeid som skal koordineres og...... Viktigst av alt er kanskje all sjøltilliten som skal skrapes sammen fra alle lykkekroker og bygges opp. I hvertfall er det det for meg, og i hvertfall på de eksamenene som er konserter.

Når dagen er der skal det nok gå, men i mellomtida skjer det merkelige ting med kroppen. Har dere og opplevd å plutselig få vondt på rare steder helt uten grunn for eksempel? En gang for noen år siden da jeg hadde et kjempestort stressmoment, fikk jeg vondt i hofta. Jeg gikk rundt med vondt i hofta i flere uker, helt til jeg tok meg sammen og konfronterte problemet så det ble en avklaring. Smerten forsvant i løpet av et par dager. Nå i helga ble jeg sjuk, og på en såpass ny og rar måte at jeg tok en tur til legen. Det var ikke noe farlig, bare noe magevirusgreier som sikkert snart gir seg. Innimellom blir det overtydelig hvordan kroppen og følelsene henger sammen.

Jeg skulle ønske jeg var en litt roligere, sindigere type, og ikke en sånn som blir fort stressa. Eller, kanskje ikke. Jeg blir virkelig intenst lykkelig stadig vekk også. Problemet er at når stressnivået blir for høyt får jeg ofte ikke sove skikkelig, og alle som har prøvd søvnmangel over tid veit hvor utrolig mye rart som skjer da. Jeg tror ikke alle merker hvor stressa jeg ofte kan være. Enkelte kan finne på å beskrive meg som en som har full kontroll på alt. De har visst ikke sett bisvermen som summer rundt i hodet mitt. Av og til, hvis jeg er for trøtt og for stressa slipper et par bier ut og stikker noen. Jeg glefser et eller annet og blir selvfølgelig kjempeleimeg etterpå.

Hehe, veit dere hva mer som skjer når man har en bisverm i hodet? Man blir glemsk. Man legger igjen ting og roter med datoer og avtaler. Dessuten kan man bli sittende med hele lista over oppgaver foran seg uten å få gjort noe hele kvelden fordi man ikke veit helt hvor man skal starte. Også smitter det over i drømmene om natta. Tør jeg det,å fortelle dere en av drømmene mine her på bloggen? Jo, dere skal få høre denne, for det er virkelig tidenes stressmetafor:

 

Det er en eller annen form for tidsinnstilt bombe. Hele drømmen teller og teller og teller det ned: 98-97-96....plutselig 32-31-30

Og jeg fyker rundt, sjekker alle rare ledninger og sammenhenger og rom og ting og tang for å finne ut av systemet.

Og tallene skifter plutselig igjen og er 445-444-443

.....8-7-6-5.....22-21-20

Jeg får nesten panikk når tallene er små, og blir litt lettet når jeg klarer å gjøre noe så de teller høyere opp igjen, men jeg forstår ikke systemet! Jeg klarer ikke å finne ut hvorfor det skifter og når det egentlig kommer til å smelle, og stoppe det går i hvertfall ikke.

 

 

Ja, noe sånt var det, her før påske en gang. Tror dere jeg trenger psykiater? Vel, jeg tror ikke man kan lese framtida i vanlige drømmer, men jeg tror de kan si ganske mye om hvordan man egentlig har det. Denne drømmen viste meg med all tydelighet hvor stressa jeg ble av å ikke vite hvilke dager eksamenene og fristene egentlig var. En del datoer kom nemlig litt seint, slik at jeg ikke hadde helt oversikt. Altså, uforståelig bombe.

 

Jeg skriver ikke dette for at dere skal bekymre dere eller syne synd på meg. Jeg har planlagt masse fred og ro i sommer. Det er heller for å sette noen artige ord på det og punktere eventuelle illusjoner om at jeg har stålkontroll på alt.

Helt sjukt!

Jeg kjeder meg omtrent aldri, det er sant. Kan faktisk ikke huske sist jeg kjedet meg. Det skjer altfor mye til at det er et problem:)

 

Forrige uke var jeg i Bodø på orgelfestivalen som foregår der hvert år på denne tida. Fem dager med intens nerding. Konserter, foredrag og undervisning, og masse spennende folk. Det er jo klart jeg har valgt bort et stort fagmiljø når jeg studerer i Tromsø, så da blir sånt som dette viktig.

 

I år hadde orgelfestivalen en fransk profil, og hedersgjesten var Olivier Latry som er organist i selveste Notre Dame i Paris. Han holdt en helt fantastisk konsert som endte i en utrolig stilig improvisasjon over Påskemorgen-melodien.

 

Dagen etter fikk vi studentene æren av å være med på masterclass med han. Masterclass er vanlig i musikkverdenen, og det går ut på å bli undervist av en veldig flink musiker mens alle hører på. Til og med vi på førsteåret fikk lov å spille, og det var veldig bra. Latry er virkelig en god lærer, og han viste seg å være mye mer humoristisk enn han så ut (dress, hvit skjorte, perfekt sveis osv.). Da jeg ikke klarte å spille så korte toner som han ba om, på sto han at orgelet var så varmt at jeg brant meg på fingrene. Det funka.

 

Etter masse konserter og ny kunnskap om både gammel og nyere fransk orgelmusikk var det bare å hive seg over stabelen av skoleoppgaver. Ja, halvparten skulle vært levert for lengst, men sånn ble det altså. Vi hadde en ganske endelig frist i går, og dermed har jeg jobba hardt for å få alt på plass slik at jeg får tatt eksamen i arrangering og komponering. Takk og pris for orgelfestivalen som ga nok inspirasjon.

 

Det hender jeg jobber veldig effektivt under press. Jeg klarte faktisk å få gjort alt det jeg hadde planlagt denne uka. Ikke før var jeg ferdig så måtte jeg forlate gårsdagens siste forelesning. Kvalm og helt utav lage kom jeg meg hjem og i seng, og har stort sett vært der det siste døgnet. Skal innrømme at det er en av de kjipe tingene med å bo aleine, det å være sjuk. Ellers trives jeg jo godt med å bo for meg selv. Kanskje jeg slipper billig, jeg føler meg allerede mye bedre. Mindre feber og mer mat. Har ikke vært sjuk siden 2015, så det var vel tross alt på tide, og tidspunktet kunne vært mye verre. Mulig jeg spiste og sov for lite forrige uke.

 

Sola har skint hele uka, og nå kommer snart våren. Jeg regner med våren i Tromsø er enda mer eksplosiv enn våren i Trondheim. Det er som en strikk som er strukket. Den dirrer nå. Snøen er ikke helt borte, men veiene er bare, sola varmer godt og fuglende synger og skriker. Mørket er det fint lite igjen av.  

Leipzig

Jeg elsker å reise, og særlig når jeg kan bo hjemme hos noen og ikke på hotell. Har ikke vært uttafor Norge siden i fjor sommer, så jeg bestemte meg for å ordne meg et lite påskeeventyr. Jeg har tilfeldigvis en venn som også studerer musikk og som kommer fra Leipzig i Tyskland. Vel, når man har muligheten til å reise til et av orgelhistoriens smørøyer og få lokal guiding er det jo bare å dra!

Hvis noen lurer gikk det helt fint å fly alene til Berlin. Ledsagertjenestene funker helt fint. De klarte til og med å si etternavnet mitt uten å le (Oma betyr bestemor på tysk). Hadde litt lang ventetid på Gardermoen, men jeg koste meg med litt for dyr flyplassmat og tok notater til en innlevering i musikkhistorie. Det var ikke før vi satt på toget fra Berlin til Leipzig at det gikk opp for meg at passet mitt lå igjen på hybelen i Tromsø.

Nå går det jo ofte ganske greit å reise i det meste av Europa uten pass, men det var likevel ikke noen god følelse. Fordi den norske konsulen i Leipzig nylig døde, og fordi det var vanskelig å legge en plan B på grunn av alle helligdagene i påska, tok vi faktisk en ekstratur til den norske ambasaden i Berlin for å være sikre. Ikke gjør sånn. Jeg skal love dere jeg følte meg dum da vi var på ambasaden. Det at dama der var veldig hyggelig hjalp...litt.

Men, bortsett fra dette var det ei fantastisk reise, så les videre!

Leipzig er byen der Bach var organist i årevis. Det er også byen der Grieg studerte, og musikkonservatoriet er gammelt. Vi var på Bach-museet som var kjempebra tilrettelagt med punktskrift og illustrasjoner i relieff. Man laster ned en audioguide på mobilen og får med seg all infoen. Jeg tror aldri jeg har hatt en så likeverdig museumsopplevelse. Siden Christoph som jeg bodde hos jobber på Grieg-huset, var vi innom der også.

Jeg snakker dessverre minimalt med tysk, så da vi stakk innom blindebiblioteket for å treffe han som lager punktskriftnoter, måtte Christoph være tolk. Det var uansett gøy og kanskje nyttig for framtida. Punktnoter må jeg ha, og det er nesten ingen i Norge som kan å lage dem. Om notene er produsert i et annet land har liten betydning, de er jo internasjonale.

Konsert med Bachs Matteuspasjon og å få spille på et fint orgel fra 1770 tallet er opplevelser jeg skal ta godt vare på. Ja, og det desidert artigste ordet jeg har lært på tysk, truthahn som betyr kalkun.

Torsdag pakket jeg tysk sjokolade og gode opplevelser ned i kofferten og reiste til familien i Trondheim. Jeg ble oppriktig skuffa, men ikke særlig overraska over at ingen spurte etter pass. Nå er jeg i Trondheim en dag til før turen går nordover til orgelfestival og eksamensinnspurt.

Veit ikke hva slags påske dere har hatt, men håper dere har fått noe dere trengte, enten det var fled og ro eller eventyr.

Hvilken toneart går jeg i?

På studiet mitt har vi et fag som heter identitet, profesjon og bransje. Den siste oppgaven dette semesteret kunne skrives ganske personlig. Jeg har klart å slå to fluer i et smekk og brukt en nedkortet versjon som tekst i "Synlige stemmer", skriveprosjektet jeg er med i for tida. God lesning!

http://www.kabb.no/maler/artikkel/article/1417851

I dag er jeg en blomst

De siste dagene har det snødd masse her i Tromsø. I dag også, men da jeg og ei venninne var på vei fra middag hos henne og tilbake til skolen for å øve, kom sola fram. For all del, det har vært sol lenge, men i dag varma den skikkelig, og jeg var ute på riktig tidspunkt.

 

Da ble jeg en blomst.

Jeg skulle så gjerne ha stoppet opp og bare stått der og absorbert energi.

Tanketomt lykkelig.

Men det er ikke blomster ennå.

De kommer forhåpentligvis fram før eksamen.

Og der kom eksamenstresset...

I dag har jeg egentlig hatt en veldig fin dag. Pianotime, scones til lunsj (assistenten får all ære for dem), og operakafé på teateret. Må si jeg elsker å høre på sangerne i klassen min og de høyere klassetrinnene.

Under alt dette trivelige har eksamensdyret våkna: "Hoi! Nå må du faktisk få ut fingern og komme i gang jente! Det er ikke to måneder du har, for arbeidskravene må godkjennes om fem uker. Du må se til å få oversikt, lese, stappe nok noter inn i hjernen og ..." Noen som kjenner seg igjen?

Håper ikke det da. Jeg håper alle dere andre som studerer har hatt vett til å ikke utsette ting fullt så mye som meg. Det gjelder ikke alle fagene, men noen fag har ramla litt i mellom i år.

Det er nok bra at eksamensdyret har hekta seg fast på ryggen og skravler formaninger og forslag til tidsbruk i ørene på meg. Jeg jobber nemlig ofte bra under press. Med hjelp fra de herlige menneskene i klassen blir kanskje salsa-oppgaven i komponering og arrangering ferdig i morra. Kanskje jeg til og med rekker litt musikkhistorie. Sorry Jesus, det blir visst ikke mye hviledag over denne søndagen. Får prøve å ta den igjen.

Er det håp? Klarer jeg det, eller må jeg utsette en til høsten? Vi får se om eksamensdyret har positiv effekt eller bare gjør ting kjipt.

Lykke til, alle som skal ha eksamen!

Bare en liten tur til Bodø

Hei alle sammen!

I dag tar jeg meg helt fri. Vi musikere arbeider og studerer til helt tilfeldige tidspunkter, så i dag er det helg. I helga har jeg først vært på årsmøtet til Norges Blindeforbunds Ungdom region Nord, og så hatt en fantastisk dag med bare orgel.

Årsmøtet til NBfU Nord var utrolig trivelig. Det kan jo bli nok møtegreier, så vi var også på flymuseet i Bodø og prøvde flysimulator. Selv for de av oss som ser ingenting var det kjempegøy. Hele greia vipper og beveger seg som om man virkelig satt i et fly. For min del tror jeg det blir en tur tilbake dit en gang. Det er vel neppe en god idé for meg å bli pilot, men jeg hadde sikkert vordert det om jeg hadde sett. Det og politi.

Siden jeg ikke kan bli pilot eller politi skal jeg bli organist. I går hadde orgellærern vår reservert omtrent hele Bodø, slik at vi studentene fikk hver vår kirke å øve i. Så møttes vi, spilte for hverandre og diskuterte. Det var fantastisk inspirerende.

Siden jeg spiller mye barokkmusikk dette semesteret fikk jeg orgelet i Bodin kirke. Det er ganske nytt, men bygd i barokkstil. Det er rart hvordan livet går i sirkler, eller kanskje heller oppadgående spiraler. Den første gangen jeg var i Bodø var jeg tretten år og deltok på et ungdomskurs på den årlige orgelfestivalen. En av de tingene jeg aldri har glemt fra den turen er nettopp orgelet i Bodin. Nå fikk jeg kose meg med det herlige instrumentet i flere timer:)

Om en måned blir det en ny tur til Bodø for å være med på årets festival. Da blir det fransk på alle bauer og kanter, og vi får til og med treffe Olivier Latry, organisten i Notre Dame. Tror jammen jeg studerer på rett sted:D

Velsignede, vrange teknologi!

Datamaskina mi har personlighetsforstyrrelse. Av og til er den windows-pc med damestemme og andre ganger er den mac med mannestemme. Den takler galskapen bra stort sett. Man gidder jo ikke å kjøpe ei ekstra bærbar datamaskin hvis man ikke må, og jeg måtte ha begge operativsystemene. Noteprogrammet må være på windows mens ting som har med innspilling å gjøre er best å ha på en mac. Kjønnskiftet er selvsagt bare for gøy. Den syntetiske talen jeg bruker sammen med leselist (en dings som viser punktskrift), er det jeg navigerer med. Snakkinga kan man stille inn til å være både mann og dame, både fort og sakte, og heldigvis til å holde kjeft.

 

Da jeg begynte i høst hadde jeg akkurat fått en ny versjon av noteprogrammet. Sibelius og Finale har ingen tatt jobben med å tilrettelegge, så jeg må bruke et annet program. Det ville ikke samarbeide de første to månedene i høst. Temmelig frustrerende når vi fikk oppgaver i arrangering. Dessuten bruker jeg det programmet til å oversette noter fra xml-filer. Lærerne gir meg gjerne slike filer når vi skal bruke noteeksempler i timene. Programmet lages av Dancing Dots, et lite firma i USA, og det er så få som bruker det i Norge at det greieste er å kontakte dem direkte når noe oppstår. Så ja, jeg brukte noen timer i høst til å Skype med dem der borte mens de fjernstyrte dataen min for å finne problemet. Jammen bra jeg kan en del engelsk. Jammen bra det er 2017.

 

I gehørtimene har jeg punktskriftversjoner av bøkene til de andre. Når vi skal skrive en melodidiktat kobler jeg ofte den minste leselista mi med Bluetooth til telefonen og bruker notat-appen på Iphonen. Ja, det er dritkult. Ikke fullt så kult akkurat nå siden det er en bug som har vært der siden jul, og som Apple åpenbart ikke prioriterer særlig høyt. Dette er en kjent frustrasjon i synshemmamiljøet nå. Heldigvis kan jeg gjøre dette med pc-en også.

 

Det er rart hvordan folk som ikke kjenner noen med en funksjonshemming blir helt over seg av overraskelse når vi tar fram en Iphone. Jeg begynte med data lenge før de andre på barneskolen. Jeg har skrevet med touchmetoden siden fjerdeklasse på barneskolen, og begynte egentlig i tredje med data. Smarttelefonen er det beste som har skjedd på hjelpemiddelfronten. Jeg vil gå så langt som til å kalle det en hjelpemiddelrevolusjon. Ting som tok mye plass og kostet tusenvis av kroner får man nå i en app til en hundrelapp eller enda mindre. Det betyr at ikke bare vi griseheldige nordmenn med NAV i ryggen, men alle de andre også kan få tak i det. Å sjekke farger, skanne tekst på matvarer, finne veien med GPS til hjelp osv. Det er et kjempesprang. At E-post blir stadig mer populært enn post og at Facebook-arrangementer tar over for oppslagstavler er heeeelt i orden for meg:D

 

I hylla mi her på hybelen har jeg masse gamle noter. Skrevet på gammeldags braille-maskin for mange tiår siden. Nydelige kvalitetsproduksjoner stappfulle av tid. Nettopp nå printa jeg ut et orgelstykke jeg skal gå i gang med denne uka. Ja, skrivern min skriver punktskrift, vanlig printer har jeg ikke. Det var litt styr å få fila klar, men med litt hjelp fra gutta borti USA gikk det da endelig, og nå ligger 11 sider klare bundet sammen med litt turkist garn. Lærern min transkriberte notene og lagde ei xml-fil. Jeg stappa den inn i mitt program og nå er det bare å hive seg over det:

https://www.youtube.com/watch?v=j7nzGs35zb0

Bak konserten

På torsdag spilte jeg i Ishavskatedralen. På fredag ble en av tekstene mine lagt ut på nettet, og fredag kveld var jeg trommis. Mens det haggler med likes på facebook vil jeg føye til noe her.

Etter at jeg har blitt litt mer voksen blir jeg stadig mer fascinert av doble følelser. Kanskje er det disse doble greiene som gjør at jeg virkelig føler meg levende. Har du noen gang vært fullstendig utslitt og fullstendig lykkelig på samme tid? Har du vært frustrert på grensa til fortvilelse samtidig som du innser at du akkurat nå lærer noe viktig? Utsetter du deg for sånt? Er det noe vits?

For min del har jeg alltid gjort det. Har overdrevet altfor mange ganger også. Ofte gjør jeg ting før jeg egentlig har lært nok. Det blir gjerne effektiv, men ganske hard læring.

På torsdag spilte jeg en halvtimes konsert på orgelet i Ishavskatedralen. Publikum elsket det. Jeg prøver så godt jeg kan å være fornøyd jeg også. Mange sa at de hadde en helt fantastisk opplevelse. Jeg prøvde å øve litt i dag, eller i går altså, lørdag. Selv etter to netters perfekt søvn hadde jeg store vansker med å konsentrere meg. Den gode opplevelsen krevde jo mye forberedelse.

Akkurat nå lengter jeg etter å ha ro til å lage helt ny musikk, men den roen er fortsatt vanskelig å finne her. Det blir mest skriving. Snart kommer fire sanger på Spotify, for nå er nesten alt klart. Gjett om jeg gleder meg! Mine sanger ut i verden. Endelig å kunne si "Ja, jeg har spilt inn noen av dem" når folk spør. Gjett om det blir en milepæl, drømmene helt fra videregående, endelig! Gjett om jeg er redd. Herlighet, jeg går jo på Musikkonservatoriet. Det er da galskap av meg å gi ut noe allerede nå. Atpå  til å synge noe av det sjøl. Sang, som jeg gjør på tross av manglende talent, bare fordi jeg elsker det. Sang, som jeg må ha inn med teskje og lærer så mye saktere enn rytme og teori. Gjett om det var vanskelig i studio. Jeg satt bokstavelig talt å gråt i pausene, og hadde det ikke vært for Kristin hadde jeg ikke kommet i mål.  Hva er det jeg tror jeg driver med!

På en eller annen måte funker det. Over stokk og stein, men frammover går det. Sånn det er å gå sammen med Jesus. Vi kan virre rundt, overvurdere, være feige og alt, men vi kommer oss frammover. Mer liv, mer innsikt, mer kjærlighet. Jeg er ikke dummere, ikke mer ego nå. Bak konserten finnes tvil, vurderinger og helt andre ting. Som nye mennesker man møtte ved det nye orgelet. Bak finnes det doble. Det som gjør ting tydeligere.

Kanskje dere syns dette er vrient å få tak i. Jeg mener ikke å ødelegge noe. Jeg har det fortsatt bra. Dobbelt bra.

Om netthandel og likeverd

Jeg har skrevet en tekst om dagligvarer og det å ha utfordringer med å handle. Det er den første teksten min i skriveprosjektet Synlige Stemmer som KABB (Kristent Arbeid blant Blinde og Svaksynte) har starta opp. Jeg håper dere vil lese:

 

http://www.kabb.no/maler/artikkel/article/1412749

Yes! Mer skriving!

I høst publiserte jeg et innlegg om å ha personlig assistent her på bloggen, og det førte blant annet til et spennende tilbud. Nå har jeg fått æren av å være en av "De synlige stemmene", I Kristent Arbeid Blant Blinde og Svaksyntes (KABB's) skriveprosjekt. Det kan være vanskelig å få tid til midt oppi alt som skjer, men det er utrolig inspirerende. Vi får veldig god veiledning og leser og gir tilbakemeldinger på hverandres tekster. Vi er fem stykker og tekstene våre er like ulike som vi selv er. Planen er at de skal dukke opp rundt omkring i media og sette lys på sider og problemstillinger i forhold til synshemming. Uansett blir alt publisert på Kabb.no og verdidebatt.no. Min første tekst er fortsatt under arbeid, men jeg vil virkelig anbefale dere å lese de første bidragene til Heidi og Thomas. Mer om prosjektet og tekstene er her:

http://www.kabb.no/maler/bokmal/article/1411171

Artig med språk

Hei folkens, håper dere har noe trivelig å gjøre denne lørdagen!

I dag starta jeg med to små språktimer på Duolingo. Det er sikkert mange av dere som kjenner til det, men Duolingo er altså tidenes app. Jeg ble så utrolig glad da jeg fant den og oppdaga at den både er gratis og funker med Voice-over og leselist. Det er ikke alle apper det går an for meg å bruke.

Å lære mer språk er aldri for seint. Jeg tror en del tenker at man må kunne mye av et språk før det er noe vits, men det er ikke min erfaring. Jeg snakker og forstår mye engelsk, men er ikke spesielt flink heller. Har aldri klart å skrive sanger på engelsk for eksempel, det blir aldri noe særlig å vise fram. Da vi var i Guatemala med folkehøgskolen for noen år siden fant jeg ut at skolespansken også dugde til noe, selv om ordforrådet er temmelig begrensa. Når man kan litt mer enn standardfrasene er det som å åpne ei dør. Plutselig er du mer enn en vanlig, hvit, rik turist. Jeg tror det å lære språket til noen er en av de aller beste måtene å vise at man er oppriktig interessert i kulturen deres.

Jeg elsker å reise, og det har jeg overhodet ikke tenkt å slutte med. Det å snakke fremmede språk handler ofte like mye om å tørre å hive seg uti det som å kunne masse. Det er en treningssak. Da jeg var tretten var jeg i London for første gang. Vi bodde hos den utrolig trivelige bestemora til kusinene mine. Hun skjønte at jeg egentlig kunne litt engelsk, og hun snakket til meg slik at jeg måtte svare, og dermed hjalp hun meg over språkterskelen. Nå skravler jeg i vei selv om jeg ofte må forklare rundt ord jeg ikke husker og av og til dummer meg ut. Folk er jo forståelsesfulle, de blir jo ikke fornerma av ingenting.

I Guatemala holdt lærern på språkskolen på å dø av latter da jeg blanda sammen tallene og påsto at jeg var 900 år gammel. Og så? Vi klarte jo å snakke sammen. Vi gikk rundt i byen mens hun fortalte om familien sin, jeg fortalte om Norge og vi repeterte verbbøyninger som det er mer enn nok av på spansk. Jeg kunne hjelpe til med å oversette for de i klassen som ikke hadde hatt så mye spansk, og følte dermed jeg hadde noe å bidra med. Som synshemma er det veldig lurt å kunne en del språk, jeg følte meg temmelig lost da vi var i Kina og ikke forsto et eneste ord.

Enda en god grunn til å lære språk er å forstå hvordan det er å være innvandrer. Da vi var i Guatemala og jeg hadde ordforrådet til en liten unge merka jeg godt hvor dum man føler seg, og hvordan man ofte bare sier ja, eller ok, siden det man egentlig ville si er altfor komplisert. Det er fort gjort å nesten lyge fordi formuleringene for sannheten og nyansene ikke er der. Ofte kan valget være å høres ut som en seksåring, bare si ja ok, eller holde helt kjeft. Jeg tror det kan være sunt å oppleve dette på kroppen, i hvertfall for oss som er opptatt av integrering.

Så, tilbake til Duolingo. Denne appen kan alle som kan litt engelsk bruke. Den er nesten som et spill der man jobber seg frammover og lærer nye ord og ny gramatikk litt om gangen. De har et stort utvalg av språk. Nå etter jul har jeg begynt med tysk. Det er et viktig språk i orgelverdenen, og jeg syns det er spennende å prøve seg på et kasusspråk. Spansken har stoppa opp litt fordi engelsken begynner å komme til kort. Jeg skal sette meg med engelsk ordbok ved siden av, så blir det spansk- og engelsklæring samtidig. Disse språkkursene går jo fra engelsk.

Duolingo er så greit fordi man kan holde på når man har tid og i sitt eget tempo. Se her:

www.duolingo.com

Å bite i det søte eplet?

Det var noen som sa her i høst at det å være musikkstudent er som å være et forskningsprosjekt. I dag våkna forskningsprosjektet klokka fire, noe som skjer litt for ofte. Så hva gjør man da? Hører på musikkhistorieboka til hodet er stappfullt, og gjør et  nytt forsøk på å sove.

Det var håpløst, så nå sitter jeg her og skriver. Ja, først måtte jeg krangle ei stund med datamaskina for å få den til å samarbeide. Nå om dagen er den nesten like sta som meg, og det sier litt.

Det er faktisk ganske rart å være musikkstudent. Jeg tror en del forestiller seg at vi flyter rundt på drømmeskyer. Det er jo vi som er så heldige at vi får spille og synge hele dagen. Som får utdanne oss til å bli berømte og suse rundt i verden. Selvfølgelig er det ikke så enkelt. Musikk er faktisk et håndtverk det og. Selv stjernene jobber knallhardt, og mange har ikke engang som mål å bli stjerner. Jeg har flere i klassen som sikter mot kulturskolelærer, i alle fall på deltid. Selv har jeg heller ingen overdrevne forestillinger om å bli stjerne, det skal uansett mye til på orgel.

Og samtidig er det noe mer ved å være musikkstudent. Vi har et fag som heter Identitet, profesjon og bransje der vi gjør alt fra å sette opp øveplaner til å reflektere over vår egen plass oppi alt sammen. Hvem er jeg i musikkmiljøet? Hva er min greie og mine mål? Hvorfor driver jeg med dette? Som en av lærerne i det faget sa nylig, så er identiteten vår så tett knytta til prestasjonene våre at vi må være forsiktige med hvordan vi snakker til hverandre for eksempel i samspill. Vi blir sårbare fordi det kanskje er noe mer enn et håndtverk likevel.

I klassen min er det velsignet lite konkurransekultur og brifing. Vi respekterer hverandre og prøver å gjøre hverandre gode i stedenfor å slåss om plassen. Jeg var spent på om jeg klarte å henge med. Det er jo ganske lett å komme inn når man spiller et sjeldent instrument, så kanskje jeg ville være en av de dårlige. Det som viser seg er at alle har noe vi er dårlige på, og andre ting vi er gode på, så den bekymringa har nok lagt seg stort sett. Hvis jeg ikke henger helt med kan det faktisk være fordi jeg ikke ser.

Nei, det er ikke bare det, for Gud veit at denne jenta ikke er den mest strukturerte, men likevel vil jeg si noe om det. Det er overhodet ikke nødvendig å kunne se for å spille, men man må som regel lære alt utenat, og det tar tid med mitt instrument. Dessuten må jeg finne veien til de beste teknologiske løsningene, og det er virkelig et forskningsprosjekt. Punktskriftnoter og dataverdenen smelter sammen, men dette er et felt som det nesten ikke fins kompetanse på her i landet, så jeg har nesten ingen i Norge å spørre. Siden jeg ikke har de superørene folk gjerne forventer av synshemmede musikere er jeg nødt til å jobbe meg opp i gehørfaget som normale folk. Med tida er det også nødvendig å bli god til å improvisere. Alt dette må på plass for å klare jobben som synshemma organist. I tillegg er jeg fast bestemt på å bli god nok i dirigering til å kunne dirigere kor i jobben min, og det faget er ikke bare bare uten å se.  

Poenget er at om jeg løper gjennom dette studiet på overflata, er det ikke sikkert jeg blir den allsidige kirkemusikern jeg drømmer om å være om ti-femten år. Det søte eplet jeg nå vurderer veldig seriøst er å ta studiet over fem år i stedet for fire. Faktisk visste jeg at det sannsynligvis ville bli løsninga. Det er nok mulig å greie dette på fire år, men da må jeg kutte ut resten av livet mitt hvis jeg vil gjøre det skikkelig. Resten av livet som i styrevervet i Norges Blindeforbunds Ungdom Nord og lovsangsteamet i Frimisjonen. Det siste er til og med fagrelevant. Og hvis jeg bare har tid til det jeg absolutt må, hvordan skal jeg da finne ut hvem jeg er i alt dette? Jeg har nesten ikke laget ny musikk dette skoleåret.

Vi kunstnere kan nok virke selvopptatte, men grunnen til at vi stadig må gruble over hvem vi er, er at det må til for å gjøre jobben vår. Enten man maler, skriver, danser eller komponerer tror jeg dette er viktig, kanskje helt avgjørende.

Kan jeg gjøre det? Bruke et helt år til med stipend fra lånekassen for å ha tid til å stoppe opp mellom polyrytmikk, orkestreringsanalyser og barokktrillediskusjoner for å tenke?  

Ut på tur:)

Heisann!

Nå har jeg hatt en av mine herlige, gærne reisedager, og den er ikke over ennå:

1. Tog fra Lillehammer til Oslo S

2. Taxi til Cappelen Damm-kafeen for å snakke om et skriveprosjekt med KABB Kristent Arbeid blant Blinde og Svaksynte.

3. Taxi til Line. Vi har spist skalldyrnudler, sunget og spilt og skravla.

4. Taxi til Oslo S

5. Tog til Gardermoen

6. Det var da jeg fikk beskjed om at flyet til Tromsø var temmelig forsinka! Jeg sitter her nå, men om vi greier å lande i Tromsø blir visstnok spennende. Nok snø tydeligvis.

Det verste er at jeg digger det. Å småprate med alle slags folk og ledsagere, fyke rundt fra det ene til det andre, og godta at Norge er Norge med det heftige klimaet vi har. Har rukket alle avtaler foreløpig, og har godt håp om å rekke skolen i morra...ok, vi starter etter lunsj da.

Vi snakkes:D

Den store bekymringa jeg slipper

For min del er det ikke noe problem. Jeg tar opp mange års studielån som alle andre. Jeg får jo jobb.

Faktisk tror jeg nesten alle mine synshemmede venner var eller er redde for å en dag havne på uføretrygd, og noen er der selv om de ikke ville det. Jeg har flere venner som har kommet seg forbi alle fordommene og er i arbeid, og jeg blir helt varm av glede hver gang det skjer.

Jeg slipper å bekymre meg fordi jeg studerer det jeg gjør. I organistmiljøet er det stor mangel på arbeidskraft og de er vant til synshemmede. De tror på at jeg kan gjøre den jobben, det har jo synshemmede gjort i årevis. Å tro på at folk kan bli økonomer, jurister, lærere, sosionomer, organisasjonssekretærer, programmerere eller psykologer er visst verre. Alle disse eksemplene fins. Det hjelper ikke at vi er på Facebook og reiser rundt i Europa på egen hånd hvis man aldri blir innkalt til intervju, og de fortsetter å leve i troen på at vi ikke kan sende E-post.

Her kan dere lese en viktig artikkel som venninna mi Kristin Torske har skrevet. Ja, hun er i jobb nå, men fy søren hun måtte slåss for det!

NRK Ytring: La oss bidra i arbeidslivet

Tanker om første halvår i Tromsø

Hei!

Nå er jeg tilbake på det gamle rommet mitt i Trondheim for å feire den siste jula i dette huset. Huset er allerede solgt, så denne jula blir nok ekstra intens. Også fordi jeg ikke har vært hjemme siden august.

Da jeg trosset de fleste standarder og bestemte meg for å reise nordover for å studere kirkemusikk var det fordi det føltes rett. Jeg ikke bare håpet, men trodde at det var rett valg. Jeg har jo etterhvert forstått at jeg ofte ikke passer inn i de vanligste mønstrene. Og vet dere, noen ganger blir ting akkurat så eventyrlige!

Da vi kom ble vi ønsket velkommen av ei uke med sol og tjue grader. Vi grilla, ble kjent og spilte konsert i byen. Ok, jeg spilte ikke, men jeg hadde egentlig nok med alle de nye menneskene den uka, inkludert å bli kjent med assistenten min. De første ukene var jeg ikke alene om å virre rundt uten peiling, men det er jo klart jeg ble litt ekstra sliten. Bare å skille mellom folk og finne veien til og fra skolen tar krefter de første ukene i en ny by. Sanna, som har blitt ei god venninne nå, var like sliten som meg i starten. Jeg så ikke mens hun skulle lære norsk.

Da vi kom skikkelig i gang med fagene kunne jeg fryde meg over å være i et inspirerende miljø. Her har man alt samla. Trenger du en trompetist? Noen som kan svare på en teknisk greie med cello? Noen som kan det der med fransk barokk? Noen som veit en bra produsent for electronica? Jeg skal innrømme at ikke alt funka fra dag én. Programmet jeg skriver noter med var visst ikke helt klar for skolestart, så jeg har skypa endel med produsenten i USA. Og jeg visste jo at det å få noter i tide ville bli ei utfordring. Det hender man må eksperimentere litt før man finner de beste løsningene, så jeg er veldig glad for at jeg har gått musikk på videregående og har litt grunnlag.

Når jeg tenker tilbake nå har det så klart skjedd utrolig mye. Høydepunktet tror jeg må være folkemusikkurset i starten av oktober. Ellers inneholder denne høsten mange nye venner fra flere land, masse nydelige konserter, stress, en vellykket spillejobb, lykke, frustrasjon og masse frisk luft.

Jeg elsker å bo for meg selv akkurat nå. Jeg elsker at jeg hele tida lærer nye ting. Jeg kan ikke fordra å sove dårlig i fem netter på rad. Jeg har ingenting imot å være konstant norsklærer fordi alle de utenlandske vennene mine spør om ord hele tida:)

Det er ikke sånn at jeg har alt i boks nå heller. Som en typisk student henger jeg litt etter, og jeg feilberegna kreftene slik at kroppen egentlig tok juleferie ei uke for tidlig. Men hva så? Jeg sto jo på den ene eksamenen vi hadde. Venner har jeg funnet, og en fantastisk menighet. Samarbeidet med assistenten funker strålende. Det er det som avgjør ting veit dere; folkene!

Aldri har jeg sagt så mye nei som i høst, og likevel er det altså på høy tid med ferie. Kulturmiljøet i Tromsø er oversiktlig, men det spraker av entusiasme, og som student på Musikkonservatoriet er jeg midt i smørøyet. Hovedinstrumentlærern min er helt fantastisk, og de eldre elevene er hjelpsomme. Siden skolen er så liten har vi veldig god kontakt med lærerne.

Jeg tror kanskje denne høsten har vært den beste til nå, til tross for at jeg til tider har vært så stressa at jeg har fått vondt på tilfeldige steder uten annen forklaring. Lykken er å føle seg velkommen og satt pris på, og et fjell av kunnskap. En dyp og vedvarende visshet om å være på rett sted.

Litt julestemning?

Hei kjære alle dere!

En ting er at jeg liker å skrive, men tenk at det faktisk er noen som vil lese det. Takk for at dere vil det. Skulle gjerne gitt dere alle en julegave, så jeg har laget ei spilleliste med noen av de fineste, norske julesangene jeg veit. Oppdaga også noen nye da jeg holdt på med det. Lista er med både velkjente og noen mer ukjente' til og med en som ble laget på Ansgar Bibelskole noen få år før jeg gikk der. Kos dere, det er ikke for tidlig:)

Jul på norsk

I snø

I snø

tenkte jeg,

her finnes ro.

 

Der lufta er friskest.

Der lyset bølger
over bølgene.

 

I snø

tenkte jeg,

her kan jeg klinge.

Her kan jeg bo.

 

(Skrevet mars 2016)

Hvem kan regissere en annens liv?

I det første gjesteinnlegget på denne bloggen vil jeg overlate ordet til Mirnesa Balagic. Hun jobber som organisasjonssekretær i Unge Venstre og er svært kunnskapsrik. Hun har akkurat like lite syn som meg. Det hun ikke har er personlig assistent. Her kommer baksida av mitt forrige innlegg:

 

 

Hei,

Jeg heter Mirnesa Balagic, er 25 år og ønsker å leve et aktivt og selvstendig liv.

Jeg er i 100% jobb og er veldig aktiv på fritiden med både trening, venner og i frivillige organisasjoner.

Jeg er akkurat som folk flest. Den eneste forskjellen er at jeg er helt blind og har behov for hjelp for å kunne utføre en del praktiske oppgaver og bevege meg fritt hvor og når jeg måtte ønske.

Dette innlegget skriver jeg for å vise hvor stor forskjell det er på å leve det livet du ønsker og å prøve og passe inn i et system som overhodet ikke er utformet for den enkelte. Jeg ønsker også å vise hvor lite som skal til for å leve det livet du ønsker.

Jeg forstår at dette kan oppfattes som et sutrete innlegg, men det er absolutt ikke meningen.

Før du leser dette, oppfordrer jeg deg til å lese Solveig-Marie sitt innlegg om BPA for å få perspektiv på hvor stor forskjell BPA gjør.

På et medlemsmøte i regi av Norges Blindeforbund hørte jeg om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Jeg kunne knapt tro det da jeg hørte historier om hvordan livene til funksjonshemmede kan endre seg drastisk til det bedre, og hvor lite som skal til.

I juni 2016 tok jeg skrittet og søkte om BPA. I september kom avslaget...

Begrunnelsen for avslaget var at Mitt behov ikke er innenfor det rettighetsfestede timetallet på 25 timer. Jeg fikk ellers god vurdering (egnet som arbeidsleder) og anerkjent behovet for bistand. Jeg har altså fått innvilget kommunal bistand (22 timer og 10 minutter). Timeantallet er helt fantastisk, men måten tjenestene blir gitt på gjør det vanskelig å glede seg over det.

For dere som ikke vet det fastslår rundskrivet om BPA at kommunen også har plikt til å tilby BPA til de som faller utenfor det rettighetsfestede timetallet. Denne vurderingen ble altså ikke gjort.

En stor oppfordring til alle som får avslag: KLAG! Jeg har full forståelse for at det ikke bestandig er lett; for ikke å snakke om maktesløsheten man kjenner på til tider. Men dette er dessverre den eneste måten å nå fram på og å skape endringer i fremtiden.

Jeg fikk snart vite at jeg skulle få praktisk bistand i hjemmet i form av miljøarbeidertjeneste og støttekontakt til fritidsaktiviteter, til sammen 14,5 timer. Utfordringene begynte med det samme å hope seg opp.

Kommunen innså ganske snart at de ikke er i stand til å gi meg timeantallet de har innvilget og gjorde et raskt framstøt for å prøve å redusere det. Dette er helt uakseptabelt! Å anerkjenne et bistandsbehov for så å redusere timeantallet fordi de ikke kan oppfylle det. Jeg har ikke ord! Dette har jeg selvfølgelig også klaget på.

Jeg har altså fått tildelt praktisk bistand to kvelder i uka. Dette er faste dager og tidspunkt, men likevel får jeg ikke all tid med praktisk bistand; noe som betyr at jeg skal få enda en kveld i uka. Dette betyr at jeg knapt får anledning til å planlegge sosial aktivitet, og hvis jeg avlyser går timene tapt, til tross for at jeg gjør det i god tid. Vedtaket spesifiserer også hva jeg kan bruke det til. I tillegg står det helt klart spesifisert at jeg ikke får hjelp til matlaging; noe jeg definitivt føler kunne vært godt å få hjelp til.

Disse timene er hardt tiltrengt tid og det merkes at det gjerne skulle vært litt flere, for ikke å snakke om muligheten til å disponere dem som jeg ønsker og trenger. Etter at jeg begynte å vaske klær selv har det konstant blitt vasket for lite klær, og jeg kommer sjelden gjennom en vaskeprosess uten å måtte vente til neste tildelte tid eller overlate det til andre.

På grunn av begrenset arbeidstid i tjenesten får jeg stort sett hjelp på tidspunkt da jeg allerede har en del å gjøre. Dette har gjort at jeg fungerer mye dårligere enn jeg ville gjort om jeg kunne gjort det når jeg har mest overskudd til det. Det som skremmer meg mest er at dette går utover kapasitet og motivasjon store deler av tiden, spesielt på jobb. Uka har utviklet seg til å bli en ond sirkel. Når jeg er som mest sliten føler jeg meg som fange i eget liv.

Hver gang jeg har praktisk bistand blir alt jeg får hjelp til rapportert. De fleste jeg kjenner lager mat, vasker hus og klær og handler uten å tenke noe større over det. Jeg føler meg overhodet ikke komfortabel med at min rett til privatliv åpenbart ikke er den samme som andres.

Jeg har fått 9 timer støttekontakt i uka, noe som kunne vært fantastisk om det ikke ble lagt så mange restriksjoner på ordningen. Den skal KUN brukes til sosial aktivitet og trening. Det er veldig viktig at man ikke bruker støttekontakten til daglige gjøremål som for eksempel å handle, men det går sikkert bra hvis man gjør det i kombinasjon med en tur blir det sagt. Jeg kjenner at jeg allerede før ordningen har kommet i gang er engstelig for å bruke den feil. Kontrabesjeder og tvetydighet gjør ting veldig komplisert. Den har også en del andre begrensinger men det ville det tatt meg flere timer og mange innlegg å ramse opp.

Det har også vært en del diskusjoner om hvilken rolle støttekontakten skal ha i livet mitt. Jeg har behov for en person som er med og ledsager og synstolker det som skjer rundt meg. Av og til trenger jeg at ledsageren trekker seg unna slik at jeg får anledning til "å styre showet" selv, spesielt i sosiale sammenhenger.

Det har vært utrolig mye fokus på at støttekontakt er en person som skal hjelpe meg å være sosial, sørge for å få meg med på ulike ting og å være en del av nettverket mitt.

Jeg har et nettverk bestående av mennesker jeg setter stor pris på; på jobb, i ulike organisasjoner og ikke minst en familie jeg setter stor pris på.

Mitt behov har med noe knirking blitt akseptert, men det merkes at de ikke liker det.

Gjennom prosessen har jeg vært i møte med de ulike som er ansvarlige for tjenestene og jeg opplever i stor grad mangel på forståelse for mitt bistandsbehov. Det snakkes stadig om at jeg skal lære å klare meg selv og å bli helt selvstendig. Det fokuseres mye på at timeantallet gradvis skal reduseres og at jeg en dag ikke skal få noe hjelp.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ønsker å benytte meg av disse ordningene når de i stor grad gjør hverdagen min vanskeligere enn før jeg fikk dem. Svaret er enkelt: Fordi jeg ønsker å være selvstendig å "låne" noens øyne for å gjøre min hverdag lettere. Jeg ønsker også å vise at vi trenger en stor endring med mer fokus på individet og ikke fokus på å forsøke og presse alle inn i et system som mange ikke ønsker å endre på.

Jeg ønsker å kjempe for at alle mennesker skal bli sett som de er og som ulike individer med ulike behov. Vi lever i 2016 og jeg syns det er på tide at man ser på funksjonshemmede som oppegående mennesker med evne og lyst til å leve egne liv; ikke som syke mennesker som skal pakkes inn i bomull og tas vare på av familie og helsepersonell!

Til dere som snakker ned BPA fordi det sies at det er for dyrt: Det finnes det ingen klar dokumentasjon på! Den måten å argumentere mot BPA er også en måte å sette prislapp på mennesker og deres livskvalitet. Det syns jeg dere bør tenke på før dere uttaler dere.

For meg er selvstendighet muligheten til å gjøre det jeg trenger og ønsker når og hvor jeg ønsker, uten å måtte vente på at familie og venner har anledning til å hjelpe meg. Å få litt hjelp for å kompensere for utfordringer som for eksempel en funksjonshemning gir, bør være en selvfølge.

Det bør være en selvfølge at man slipper å forsvare den selvsagte menneskeretten: nemlig å leve et aktivt og selvstendig liv.

Jeg vet at både jeg og mange andre har en lang vei å gå før vi kan si at vi har oppnådd full likestilling og den samme retten som andre mennesker til å leve det livet vi ønsker.

Det er veldig viktig at vi står sammen i denne kampen, i kampen om retten til å være hovedrolleinnehavere i våre liv. Sammen er jeg overbevist om at vi kan vinne!

Takk for at du leste dette!

 

Mirnesa

Personlig assistent (BPA)

Å være blind kan være litt upraktisk. Faktisk er det sånn at jeg kan få til det aller meste sjøl, men noen ting tar mer tid eller energi enn for andre. Jeg pleier å bruke det å finne en plass å lade telefonen som eksempel:

Det er et eller annet arrangement, jeg står på et hotellrom og lurer på hvor stikkontakten er plassert. Da har jeg to muligheter. Jeg kan krype rundt og lete på de mest sannsynlige stedene til jeg finner den, eller jeg kan spørre noen. Klart jeg har krøpet rundt på golvet etter stikkontakter stadig vekk. Det er ikke vanskelig, det bare ser ekstremt teit ut, og tar litt tid. Hvis det er folk i rommet spør jeg om hjelp. Både fordi de finner den greia på omtrent to sekunder, og fordi ingen orker å se på at jeg kryper rundt på golvet. Da blir de ukomfortable, naturlig nok.

 

Dette gjelder mange ting, som vasking, googling og matlaging. Noen er så drevne at de googler og lager mat nesten like fort som seende, men jeg er altså ikke helt der ennå. Jeg går til butikken og handler sjøl, men ikke så ofte. Det er mye enklere og med komfortabelt å gå med assistenten min enn å gå selv. Å finne veien krever litt ekstra energi, og det samme å forholde seg til den litt usikre butikkansatte som plutselig må være ledsager, noe han aldri har gjort før. Å kikke litt ekstra rundt i hyllene bare for gøy er selvfølgelig helt uaktuelt å bruke den ansattes tid på.

Denne balansen mellom hva man kan gjøre, og hva man faktisk får til i praksis i en hektisk studiehverdag er det ikke alle saksbehandlere som skjønner. En del skiller altfor skarpt mellom mulig og umulig, og tar ikke hensyn til alle nyansene dette med energibruk skaper. At jeg kan vaske badet mitt sjøl betyr ikke at det er det mest hensiktsmessige at jeg alltid gjør det. Jeg tror dette er noe av grunnen til at mange av de synshemmede jeg kjenner får avslag når de søker om personlig assistent.

Siden jeg av en eller annen grunn er veldig heldig, har jeg assistent, og til og med nok timer. Hun som behandlet min sak forsto dette her med det samme. Assistenten min er student, og omtrent like gammel som meg. Det gjør det veldig naturlig å ha henne med som ledsager på hva som helst. Hun er ansatt av firmaet Optimal Assistanse, og det er kommunen som betaler, men det er jeg som styrer ting i praksis. Å være arbeidsleder krever at man setter seg inn i en del ting slik at det skal fungere bra for begge. Det er litt jobb i starten, men det er verdt det. Nå kan jeg be henne støvsuge mens jeg for eksempel øver orgel hvis jeg ikke rekker begge deler. Jeg trenger ikke å sjekke om noen i klassen også skal på den konserten før jeg bestemmer om jeg vil dra. Hvis jeg vil smelte sjokolade i vannbad og lage ei fancy kake så går det bra, enten jeg klarer det eller ikke, for hun klarer det. Ingen beregning av hvor mye jeg kan be folk om, og om de klarer å si nei eller ikke. Det er så fint når folk kan hjelpe meg bare fordi de har lyst uten å føle at de må. Og så kan jeg følge full studieprogresjon i år:)

Det føles litt rart av og til. Merker at det er rart for en nordmann å ha muligheten til å sitte å slappe av mens en annen gjør husarbeidet mitt. Hvis jeg har sittet på skolen og lært masse musikk utenat og er helt utslitt, så er jo det greit. Det tar mer tid å få inn orgelstykkene når alt må inn i hodet, og akkurat det kan jeg ikke få noen andre til å fikse. Vi jobber ofte sammen da. Hun kan vaske mens jeg sorterer klesvask, og så får vi ting unna.

Heldigvis gjør vi ofte mye annet også. Da jeg hadde intervju med folk, forklarte jeg at jobben kunne bli temmelig variert. Siden jeg er en som elsker å gjøre nye ting og utfordre meg selv, har assistenten min vært med på alt fra fjelltur til seminar og nordsamisk salmebok i høst. Etter jul skal vi reise sammen også. Vi blir veldig godt kjent, og vi snakker sammen slik at begge to skal ha det bra. Det er mange måter folk gjør ting på med personlig assistent. Det er poenget, siden folk er forskjellige. Forholdet kan være med mye profesjonell avstand for noen, mens for andre blir det etter hvert et vennskap. Jeg tror alt kan være riktig så lenge man er oppmerksom og ikke tråkker avgårde uten å tenke seg om.

Noen av det beste med å ha assistent syns jeg er at det hjelper meg å hjelpe andre. Hvis noen trenger kaker til et arrangement så kan jeg også bake uten å beregne masse ekstra tid. Vi kan ta med bil og gi noen skyss. Vi kan til og med finne på noe gøy sammen med de andre synshemmede her i byen som ikke er så heldige som meg. Jeg håper virkelig at flere og flere får øynene opp for dette. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått invilget BPA, og utrolig lei meg fordi så mange må slåss med nebb og klør for det.    

De tror ikke at jeg er lykkelig

Her om dagen møtte jeg en mann på vei hjem fra skolen som sa: "Men, Jesus kan jo helbrede deg..." Det var tydelig at han syntes oppriktig synd på meg. Det er ikke så uvanlig at folk blir litt satt ut når de treffer meg. "Er det ikke noe man kan gjøre?" "Det må være så vanskelig" Også videre.

 

Så sier jeg at ting ofte er mer upraktisk enn direkte vanskelig, og jeg forteller at jeg har det bra. Bra? Ja, mer enn det, jeg er lykkelig. Det er det ikke så lett å få folk til å tro på. Går det an å være lykkelig uten å se?

 

Dere som kjenner meg godt, og dere som heller ikke ser, veit at lykke og syn ikke må henge sammen. Jeg sier ikke at livet mitt alltid er enkelt. Jeg sier ikke at jeg alltid har en bra dag. Jeg sier at jeg er fornøyd med livet.

 

Klart det å ikke se kan føre til at ting blir kjipt. Blindeforbundet har for eksempel i det siste skrevet mye om hvor stor andel av synshemmede unger som blir utsatt for mobbing. Mange folk som ikke ser sliter med å finne jobb, og da kan jo livet fort bli meningsløst om man ikke finner noe annet. Både mobbing og vanskeligheter i arbeidslivet skyldes gjerne fordommer. Å bli dømt er verre enn å ikke se, da blir det kjipt.

 

Jeg er lykkelig fordi jeg får drive med det jeg elsker, fordi jeg har mange venner og først og fremst fordi jeg har noe bra å tro på. Når folk møter meg virker det som en del tror at jeg sitter fast. At jeg ikke har friheten til å hjelpe andre. Det er ikke sånn.

 

Tror du meg ikke? Tror du at jeg bare smiler for fasadens skyld? Tror du at man må kunne se for å se meningen med ting?

 

Det stemmer at ting ikke alltid er enkelt, men lett trenger ikke å bety bra. Jeg må ofte jobbe ganske hardt for ting. Må ofte gjøre ting som krever mot. Kanskje må jeg bruke mer tid, og kanskje være så sliten at jeg begynner å gråte når jeg kommer hjem for meg selv. Av og til må jeg godta at ting avhenger av andre. Det betyr ikke at det ikke er bra.

 

Solskinn er enkelt. Bare å dra til Syden det. Ofte bare å gå ut. Du kan til og med dra i solarium om du må ha det akkurat i kveld. Er det din lykke?

 

Min er mer som nordlys. Man må kanskje gå ut i kulda og mørket, og gå et godt stykke, og vente ei stund. Når det er der, da er det både mer nyansert og mer mystisk enn vanlig solskinn. Så vakkert at man kan leve i ukevis bare på minnet.

 

Har du sett Nordlys? Jeg rakk for så vidt ikke det, men jeg har nå det likevel;)

Mørketid, so what?

Selv om sola ikke forsvinner her i Tromsø før godt uti november har diskusjonene allerede begynt å gå blant oss søringene:

Akkurat hvor mørkt blir det egentlig? Hvordan kommer vi til å reagere? Blir vi litt deppa? Hva med døgnrytmen?

Når jeg blir med i diskusjonen blir samtalen fort ganske humoristisk. Det var vel ikke akkurat mørketida jeg bekymra meg for. Mine lysrelaterte problemer handler om å huske på lyset. Ja, det minner meg på at jeg kanskje skal slå på lyset nå, jeg får jo snart besøk. Nei, det trengs ikke, det er sannsynligvis ganske lyst ute ei stund ennå. Dessuten er hun som kommer såpass hjemmevant at hun vil slå på lyset selv om det trengs. Mer enn en gang har folk sittet i stadig mer mørke utover kvelden hos meg, altfor høflige til å si fra. Tror nok også jeg har klart å skremme et par folk opp gjennom med å sitte å øve eller jobbe i et mørkt rom.

Så hva skjer når sola forsvinner? Fint lite. Må huske på å bruke refleks hele døgnet. Ja, og spise D-vitaminer. Min teori er at det jeg kommer til å merke mest er hvordan andre rundt meg kanskje blir påvirka. Det er ikke så veldig mange nordlendinger i klassen faktisk, så vi er en hel gjeng som ikke har hatt eksamenstid i mørketida før. Hm, kanskje det er derfor vi bare har en eksamen før jul i første klasse...

Den eksamenen er forresten hørelære, eller Lyge (lytting og gehør). Tror nok jeg trenger en lygeeksamen ja, er helt elendig til å lyge;) Lyge-lærern er kjempekoslig, noe som er helt nødvendig i dette faget, ettersom alle før eller siden må synge alene og gjøre feil for å lære. Hun er veldig forståelsesfull og har alt gitt oss tips til hvordan vi skal takle mørketida: Lev litt ekstra sunt, og for all del, hold på døgnrytmen!

Døgnrytmen min har alltid vært litt herpa siden jeg på en måte lever i konstant mørketid. IKKE tolk det i noen slags overført betydning. Kroppen trenger dagslys for å produsere søvnhormonet melatonin, så det er det for lite av her i gården. Heldigvis fins det som medisin. Så, sol eller ikke, jeg sover så lenge jeg ikke stresser for mye.

Og hvis dere lurer, det er absolutt ikke sånn at alle her oppe går rundt og gruer seg. Har snakket med flere som gleder seg til sola tar seg en pause. Man kan gjøre mye trivelig utav dette. En ypperlig unnskyldning for å kose seg litt ekstra. Sol eller nordlys, jeg koser meg uansett:)

En hel verden av musikk

Og da mener jeg virkelig en hel verden!

Denne uka var jeg litt smågæren og slengte meg med på rytmiskfolkene sitt prosjekt. Jeg tok med saksofonen og kastet meg ut i persisk, indisk og sentralafrikansk workshop, en dag med hver. Det har vært ei intenst lærerik uke. Masse artige rytmer og helt andre tonearter med toner som ikke fins på et piano. Nå vet jeg for eksempel at indiske ragaer (tonearter), er knyttet til tider på dagen, og at det ikke er A men G de stemmer etter i Iran.

Innimellom alt dette har vi fått høre både tyske lieder med tekst av Goethe og helt nykomponert orkestermusikk, for det var det resten av klassiskgjengen holdt på med. Sinfoniettaen, minisymfoniorkesteret vårt, er nå i Bergen og spiller.

I går hadde vi ikke skole, men jeg oppdaga i siste liten at lærern min, Bjørn Andor Drage skulle være cembalovikar på en lunsjkonsert med barokkmusikk. Rakk å få med meg det også. Her snakker vi skikkelig barokk med lavere stemmetone og tarmstrenger på fiolinen.

Sånn er det. Har ennå ikke fått skrevet om den helt utrolige Vivaldi-konserten med Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester, og neste uke skal vi på folkemusikkurs! Det blir nesten leir. Vi skal både synge, danse og joike.

Selv spiller jeg stort sett tysk musikk om dagen, både solo og i samspill. Har spilt uvanlig lite Bach til å være orgelelev, så tar det igjen nå.

Nevnte jeg at jeg storkoser meg?:D

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits