Hagen

Det er lenge siden jeg har skrevet her nå, og det har skjedd nok til mange blogginnlegg. Siste eksamen var allerede 22. mai, så jeg har hatt ferie ei stund. Har reist og vært på leir og fått med meg noen eventyrlige sommerdager i Tromsø. På tirsdag dro jeg hjem til familien i Trondheim.

 

Denne sommeren blir noe for seg selv. Jeg er den typen som pleier å fyke rundt om somrene, men denne sommeren skal jeg ikke det. Ikke i nærheten av hva jeg pleier i alle fall. Jeg vil ha tid til å tenke. Første skritt er å si hadet til huset. Dette huset som er barndomshjemmet, ikke bare for meg og søsknene mine, men for mamma også. Det røde huset som skal rives i sommer. Tomta er så stor at de skal bygge tre-fire nye hus, og foreldrene mine flytter til andre sida av byen, til en nybygd leilighet. Jeg kunne skrevet mye om alt som har vært inni dette huset, men mye av det er allerede borte. Det er for mye klang i stua. Klart jeg vil savne huset. Det blir færre og færre av de husene jeg har sett. Der jeg kan se for meg fargene på gulv og vegger. Det er likevel ikke det viktigste, for det er hagen.

 

Hagen vår er en hel liten verden. Det er ikke mange som har noe sånt så sentralt i Trondheim. I kveld tok jeg på meg ei T-skjorte og en jeans det ikke var så farlig med, og gikk en mimrerunde. Jeg skal nok bruke litt tid på det i morra også. Jeg vil ha med meg hagen min. Det er årevis siden den var velstelt. Mamma liker hagearbeid og er flink med det, men denne hagen er så mye.

 

Barbeint. Mose i plenen skal man jo ikke ha, men jeg kan ikke annet enn å like det. Barbeint, og finne trærne, og stikke nesa nedi moseplenen. Ja, da må man legge seg på magen, og det ser sikkert ganske merkelig ut. Å gå rundt huset og finne valmuer med pusete, runde knopper, og ripsbuskene med umodne rips, og enda mer deilig moseplen.

 

Jeg husker da jeg og broren min var små, og vi gikk på blomsterjakt for å se hvor mange forskjellige vi kunne finne. Han måtte lete da, for jeg så ikke noe lenger, men han ble fort en dreven ledsager. En gang datt han utfor skråninga og stupte kråke nedover. Jeg ble forskrekket, men han lå nedi der og lo, og hadde ikke slått seg i det hele tatt. Jeg finner ikke alle blomstene nå, men fant i hvertfall den pusete sankhansblomsten og masse hundekjeks.

 

Hagen er ikke bare hage, men en hel liten skog som strekker seg ned til veien. Gjennom skogen går en sikksakksti som er den korteste veien til bussen. Når man går barbeint og det er sommer, går moseplenen over i fuktig jord, og hundekjeksen vokser brysthøyt de første meterne. Så veit jeg at det hulet vi kalte Grevlinghula er til venstre. Der henta vi sand til sandkassa. Det bodde nok ingen grevling akkurat der, men at det er grevling her veit vi. Vi har sett dem flere ganger. En gang spiste en grevling kaninen til en av guttene i klassen min. Reven tok marsvinene våre en gang også. Ellers er det stort sett fugler, og jeg elsker lyden av dem.

 

Når man går nedover stien i miniskogen vår, er man i en merkelig miks av fuglesang og trafikksus. Det er en skikkelig skog med allslags blomster og strå, mosegrodde trær og unge, friske trær. Av og til må man slippe taket i frykten for hvordan man tar seg ut, i hvertfall om man vil oppleve en skog skikkelig uten å se den.

 

Å ta i alle plantene og kvistene og putte nesa nedi bakken. Jorda lukter ulikt, noen steder friskt, noen steder skarpt, og noen steder så parfymert at den må være full av nettopp avblomstrede blomster. Å lytte så man hører ikke bare de tydeligste fuglene, men også innsektene. Å kjenne hvor mye fuktighet skogen tar vare på. En liten frykt for brennenesler er det alltids, men jeg var heldig. Dessuten har også de sin egen lukt. Alt har det om man bare sjekker. Jeg fant ikke surbladene vi spiste da vi var små, men det er mange ting det går an å bite i uten at det gjør noe. Ikke hundekjeks da, de er visst litt giftige, men lønnebladene smaker ganske søtt.

 

Når man plutselig tar i en avblomstret løvetann, kjenner man hvordan frøfjonene flyr avgårde mellom fingrene.

 

Så, det beste til slutt. Jeg gikk bort til blodbøken, mitt elskede klatretre som i seinere år har hatt ei hytte i toppen. Det treet har vært der alltid, og det har klart seg, enda de hogde det halvveis ned slik at det ble en flat sitteplass der det var hogd av. Treet vokste videre, og såret hadde en periode med masse sopp før det ble et hull med tørr, død ved. Nå er det under golvet på hytta, og treet gror videre rundt og opp. Blodbøken har nærmest mørkerøde eller rødbrune blader, og nå prøver mamma å få med seg en stikling av den dit vi flytter. Det er ikke lett, for det sprer seg ikke så godt, og plenklipperen har vel drept det meste av spirer. Uansett vil jeg aldri glemme det treet. Jeg blir roligere bare jeg kommer meg opp på den første greina.

 

Tenk at jeg har vokst opp med så mye natur midt i byen. Med hjemmehugget juletre flere ganger, nok plen til både trampoline og marsvin, og flere fugler enn noen kan telle.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kobberalv

Kobberalv

24, Trondheim

Velkommen til bloggen min! Jeg Er den typen som alltid prøver å skjønne enda litt mer. Håper du også gjør det når du leser her. Ikke nøl med å stille spørsmål, det er bare gøy:)

Kategorier

Arkiv

hits